crowd

Det er tre plater fra tre forskjellige band som skal vurderes. Samtlige band spiller musikk som er sterkt inspirert av hardcore, men de er ikke purister nødvendigvis. To har sin egen vri på det og et band spiller det rimelig beint frem. Et band har vært lenge i ‘scenen’, de to andre er ganske så ferske. Hvordan høres det ut når et uttrykk som er ganske fullt av regler enten blir behandlet trofast eller lekent?

Shevils – The White Sea

shevils-the-white-sea-cover-1024x1024

Først, en ting folka i bandet bør vite: Det er jævlig irriterende med mas! Det er også en jævlig dårlig PR-strategi! Ferdig! Hvis jeg skal bedømme bandet etter et eller to promobilder virker det som de har mistet to medlemmer, jeg vet ikke om de har slutta eller om de har pappaperm eller hva, men det påvirker selvsagt lydbildet på den nye skiva The White Sea. Du kunne forsåvidt høre det på forrige plate, Lost in Tartarus, men gitarlyden de har tatt fra JR Ewing blir litt mer tydelig på The White Sea på grunn av dette. Shevils har flere triks på lager, noe som kommer frem i låten One Thousand Years, som minner meg om hvordan band på begynnelsen av 90-tallet åpnet låter. Det virker også som om de har tatt noen nylige hint fra Refused (fra platen Freedom) i enkelte av låtene, skjønt jeg kan ta feil. Jeg har intervjuet bandet før og da la ikke bandet skjul på sin inspirasjon fra band som Helmet, skjønt det kan hende at de kødda med meg.

Shevils_02_Photo_Jørn_Veberg-640x426
Det er et litt mer nakent uttrykk på denne platen kontra Lost in Tartarus. Det starter ganske heftig med I Wear the Skies og du får noe mer forandring i låter som One Thousand Years og Black Summer. For meg er det sistnevnte låt som skiller seg ut fordi den bryter med alt jeg trodde skulle komme ut av bandet Shevils. Resten av platen har låter som har kule elementer og om ikke låten treffer meg, så er det kule ting som skjer i bakgrunnen. Det er et aber ved The White Sea og det er at låtene ofte blir litt for like. Det er en annen ting også. Det blir vanskelig å ikke sammenligne den med den foregående platen Lost in Tartarus. Den har noe som The White Sea ikke har. Den svinger.

LES INTERVJU MED SHEVILS HER!

Grieved – Grieved

Grieved.1500x1500

Sverige eller, mer nøyaktig Stockholms Grieved kjører en mer tradisjonell stil, men innenfor alternative rammer. De rammene er ikke nødvendigvis så store. Det er klare nikk til tradisjonell hardcore, bare at det er seigere.

Det kuleste med denne platen er egentlig lyden. Jeg blir faktisk fascinert over hvor kul den er, men så er også dette noe av det eneste. Dette er sikkert en plate som vil gjøre enkelte våte i buksa, og for all del, den har noen kule elementer. Reklamen for skiva jeg fikk i promo-skrivet er ikke nødvendigvis helt på trynet, de blir sammenlignet med landsmennene i Raised Fist. Men så har jeg hørt kulere blanding av doom og hardcore i andre band.

GRIEVED
Tar du et band som Hombre Malo eller mer legendarisk Graveyard Rodeo, så spiller de mye på lyden til andre band rundt seg, men har sin egen vri på ting og ikke minst, de lager/har laget musikk som du husker. Grieved sin selvtittulerte har noen kule elementer,  men jeg mistenker at den fort blir glemt.

Vision of Disorder – Razed to the Ground

Vision of Disorder-cover

Det er snakk om noen veteraner fra New York. De er riktignok oppfostret i Long Island sine forsteder, men skitt samma. Bandet var ikke redde for å eksperimentere i sin glanstid på 90-tallet, selve kulminasjonen av dette kommer frem i platen From Bliss to Devestation (2001). Bandet la opp etter denne platen, men det er tydeligvis ikke noe som heter ‘å legge opp’ i disse tider og dette viste også Vision of Disorder med albumet The Cursed Remain Cursed (2012.) Platen som manet deres tilbakekomst, var hard og var gjennomsyret av Slayer-inspirerte riff. Det var de vanlige hindringene ved et Vision of Disorder-album, Tim Williams sin vokal. Enten digger du den eller så hater du den.

Razed to the Ground følger den samme rettesnoren som ved andre plater fra bandet. Det starter i samme forrykende tempo og du kjenner igjen riffingen med en gang. Det som alltid er imponerende med bandet, er hvordan de på et øyeblikk kan skifte stil og tempo. Det er varemerket på et godt band. Et band som greier å dra inn ting de digger  i soundet og inkludere det på en naturlig måte. Vision of Disorder har kanskje ikke alltid vært eksperter på det, men de har blitt flinke og de har holdt på lenge.

vision-of-disorder

Det er mye kult å trekke frem. Hours in Chaos sin helt drøyt brutale åpning. De fløyelsmyke melodilinjene som plutselig oppstår på Electric Sky og ikke minst pop-elementene som dukker opp i låten Cut My Teeth. Disse blir avkuttet kort og frekt! Jeg kunne komme med flere eksempler, men jeg tror det er best hvis du hører helheten og sammensettingen. Som alltid er det slik at du enten digger Vision of Disorder eller hater de.  Selv om jeg digger vokalen til Tim Williams, så vet jeg at det er mange der ute som hater den.

Skrevet av Knut Gigstad