Halloween-musicMAIN1

Du kan kritisere halloween så mye du vil, og kalle det en kapitalistisk kjøpefest, en amerikanisert vulgærhøytid, definert av billig plast og ufyselige drittunger, men Ruzt-redaksjonen elsker ett aspekt ved denne nymotens feiringen: Skrekk og gru. Vi elsker skrekkfilm, vi elsker grøss, vi elsker skummel musikk. Fra Screamin’ Jay Hawkins kirkegårdsblues til black metal, fra klassiske requiem til elektronisk ambient. Det er mye guffent man kan kose seg med på høretelefonene i høstmørket hvis man vil skremme seg selv litt. I fjor skrev Håvard om hvorfor han ble skremt av «La det swinge», men i år har hele redaksjonen bidratt med fem låter hver som de egentlig ikke tør å høre på når de er alene hjemme.

Spillelista finner du på Spotify hvis du klikker her, men først en presentasjon av låtene:

KNUT GIGSTAD

knut002

Knut «Devil’s Eye» Gigstad

Type O Negative – Summer Breeze

Riktignok en cover av Seals and Crofts. Det er også denne låta som introåten i I Know What You Did Last Summer.

Amebix – Axeman

En enkel sang binder sammen en klassisk historie om en voldelig psykopatisk øksemorder og 80-tallet under Thatcher.

Theme from The Exorcist – Tubular Bells

Min favoritt-skrekkfilm over alle. Filmen skremte vannet av meg da jeg var liten. En liste uten temaet fra den filmen går ikke an.

Pentagram – Life Blood

Faktisk en av favorittlåtene mine av Pentagram. En låt om Grev Blackula. Ikke noen sparkly vampyrer her takk!

Q Lazzarus – Goodbye Horses

Sangen er bakgrunnen for en av mest kjente scenene i Silence of the Lambs (for ikke å snakke om Clerks 2). Prøv sjekketrikset til Buffalo Bill på byen!

 

AUDUN TVETENE SÆTER

audunsæter

Audun «Necrofister» Sæter

Jerry Goldsmith ­- Ave Satani

Truende og uhyggelig komponering , satanisk messing og «The Omen» spinnende på netthinnen. Jeg blir vettskremt her jeg sitter i halvmørket!

Furze  -­ Avail The Autocrat Of Evil

Direkte skummel og snodig blackmetallåt fra et skummelt og snodig album. Det pågår så mye mystisk og utrivelig i lydbildet at jeg nesten får gåsehud. Når man i tillegg blander inn et kryptisk og ondt tekstunivers er resultatet ganske uhyggelig!

Death SS – ­ Chains Of Death

En låt som balanserer på kniveggen mellom sinister heavyondskap og scoobydoo­skummelhet. Om det finnes en sjanger som heter horrormetal var Death ss fra Italia pionerene. Om man bildegoogler bandet vil man bivåne et image haloween verdig. Men glem ikke at bandet først og fremst er drittøft!

Gnaw Their Tongues – ­ Verbrannt Und Verflucht

Hva får man om man blander støyete slugde med mer støy, sampling og generell uhyggelig ambiens? Man får lyst til å krype sammen i et hjørne på badet mens man tenker over hva slags unevnelige ting som lurer ute i nattemørket.

Christian Death – ­ Of the wound

Barnegråt: check! Kvinnejammer: Check! Gal manns ralling: check! Når man da tilfører dramatiske og farlige strykere er resultatet noe man kan bli satt ut av.

 

KB HUS

KB «Dream King» Hus

KB «Dream King» Hus

Inade – Uninhabited Red

Inade er en tysk duo som bedriver mørk og dyster atmosfærisk musikk. Dette sporet med ritualistiske klanger og enkle stemmer fungerer som åpning av denne soniske messa.

György Ligeti – Lux Aeterna

Den ungarske komponisten Ligeti har gjort mye interessant innen moderne klassisk komposisjon. Dette stykket, skrevet i 1966 for 16 soloister, er kjent fra Stanley Kubricks film 2001: A Space Oddyssey (1968). Stemmene glir over hverandre på sin ferd fremover. Vakkert og vondt på samme tid.

O janjce Bozji

I Kroatisk kirkekultur har det lenge vært en egen gammel-slavisk liturgi og sangform. Denne musikkformen er preget av folketoner fra området, som har et særegent uttrykk. Glagolittiske toner er eksotiske, og kan oppleves som ubehagelig vakre.

Sinoia Caves – 1966 – Let the New Age of Enlightenment Begin

Beyond the Black Rainbow er en science fiction-skrekkfilm fra 2010 som ser ut som den er frå 80-tallet. En svært visuell film som beveger seg veldig sakte framover, og spiller mye på atmosfære og stemning fremfor handling. Filmmusikken fungerer i stor grad som stemningsskaper, og Sinoia Caves leverer både klaustrofobiske, ekle lydlandskap og drivende, melankolske synth-låter.

Abaddon – Lustmord

Lustmord frå Wales lager filmmusikk og dark ambient. Her ringer den soniske messa ut, med Maynard James Keenan sin stemme fra alteret.

 

BJARTE MALUM

Bjarte002

Bjarte «Shadow» Malum

 

 

 

 

 

 

The Meteors – Scream You Fucker, Scream (These Evil Things, 2004)

Jeg befant meg litt ufrivillig aleine i en bil på vei fra Oslo til Bergen en vinter for mange herrens år siden. Det var natt, jeg hadde kjørt feil og måtte via Aurlansdalen. Det er alltid litt glad-skummelt å kjøre over fjellet aleine om natten fordi jeg er veldig aleine og tenker at alt kan egentlig skje men som regel skjer det jo ikke en dritt bortsett fra en og annen elg i veikanten. Jeg nærmet meg en tunell og kjørte forbi en gravemaskin med store lys på som stod og jobbet. Jeg tenkte ikke noe videre over det før jeg var kommet et stykke inn i tunellen; var det ikke litt rart å jobbe der oppe nå midt på natten helt aleine? I det jeg nærmet meg enden av tunellen, ser jeg bare en vegg. En fuckings vegg! I enden av tunellen. Er det mulig? Tankene begynte å spinne. Var det egentlig noen inni denne gravemaskinen? Og i så fall; var det et menneske? Var dette en dødsfelle? Før jeg rakk å tenke mer åpnet veggen seg – det viste seg å være en port – og det eneste jeg så var snøføyken som stod imot meg. Jeg hadde selvfølgelig ikke vinterdekk på fordi det ikke var punk eller noe sånt og sklei meg nedover den svingete veien. Jeg så fortsatt tilnærmet ingenting og det føltes som det tok én og en halv evighet. Virkelig. Når jeg skjønte at jeg var kommet i bunnen av dalen, var These Evil Things ferdigspilt og jeg oppdaget at jeg da altså hadde hatt den skumleste av alle CDene på mens jeg sakte-kjappet meg nedover den isete snøveien med gravemaskin-drapsmannen i hælene. Jeg tok meg en røyk og så oppover dalen der det var null autovern og minst 100 meter ned på den ene siden av veien. Jeg tenker alltid på denne låten når jeg kjører ned Aurlandsdalen og ikke faen om jeg finner igjen dette punktet på reisen fra 2005. Dét er skummelt, det!

Isengard – Neslepaks (Høstmørke, 1997)

Jeg oppdaget black metal rett etter punken og hadde en litt forvirret periode der jeg hørte på nasjonalsosialistiske vikinghymner samtidig som jeg sverget å banke nynazister hvis jeg så de. Isengard traff blink på rett tidspunkt og Neslepaks var kanskje noe av det skumleste jeg oppdaget før punken tok overhånd og alt som lignet på metal bare var teit lxm. Fenriz snudde opp-ned på mye og revolusjonerte tenkingen min. Men jeg turde aldri å ha den på på walkmanen når jeg skulle gjennom den siste skog-biten før jeg kom hjem til mamma. Ikke faen. Låten gir meg fortsatt frysninger og til tross for sitt meget primitive lydbilde, hviler det fortsatt noe meget ondt og jævlig over den.

Tarmer – Thirteen (Når Hjertene Varmer, 2004)

Altså, diskusjonen om psykiatriens eventuelle overstyringsrett over jussen i definisjonsspørsmålet om tilregnelighet eller ikke kan bare gå og legge seg. Thirteen bare setter alt på plass der den beskriver ondskapen inni mennesket, ondskapen utenfor (samfunnet generellt óg rettet mot individet) samt den meget uheldige påvirkningskraften det siste har på det første. Fuck diagnoser, fuck det meste, dette er tvers igjennom ondskap. Tarmer sin versjon er kanskje ikke den mest velspilte men den overgår både Danzig sin smått pompøse orginal og Johnny Cash sin litt tannløse tolkning der den oser av følelsen av fortapthet og å ha tapt i livets spill i opptaket fra øvingslokalet deres. 4 middels unge menn med mer eller mindre ingenting å kjempe for lengre, som bare skriker ut sin primalfrustrasjon. På en eller annen måte greier de altså å fange opp noe fra Danzig sitt univers og gjøre det bedre, uten å miste essensen. Skummelt.

 

 

HÅVARD MARGIDO

håvard002bw

Håvard «Parasite» Aspen

Guiseppe Verdi – Dies Irae

Verdis «Requiem» er kanskje det mektigste og tøffeste av alle, og vi i Ruzt er jo glad i tøff musikk. Og det aller, aller tøffeste kommer etter ca 10 minutter med relativt rolig og behersket musikk i Verdis operastil, før det plutselig eksploderer i

Dies irae, dies illa
solvet saeclum in favilla

Alice Cooper – Years Ago/Steven

Steven, Alice Coopers andre alter ego, snakker med sitt voksne selv i denne ubehagelige drømmesekvensen fra Welcome To My Nightmare fra 1975. Et mesterverk av en låt, Coopers grøsseligste mareritt med musikk av Bob Ezrin er inten annet enn noe av det skumleste pop/rock-verdenen har å by på.

Pink Floyd – Carefull With That Axe Eugene (Live)

Kun gitar, bass, trommer, orgel og skumle stemmer setter en nifs stemning i tre minutter, før man hører en viskende stemme si «Carefull with that axe Eugene», og så kommer hylene…

Philip Glass – It Always Was You, Helen

Filmmusikken til Candyman er kanskje det mest konvensjonelle Glass har skrevet, men det er likefullt effektivt. En tilsynelatende søt, liten melodi, en liten spilledåsetrall, som kryper under huden på deg og sakte drar deg inn i psykotisk ambivalens.

Lou Reed – The Raven

Ingen halloween uten Poe! Lou Reed gav ut ei plate basert på tekster av skrekkmesteren Edgar Alan Poe i 2003. William Dafoe leser diktet «The Raven», lett omskrevet, over spøkelsesaktige strykere. Gåsehudskummelt og blodfrysende vakkert.

SJEKK HELE LISTA PÅ SPOTIFY: RUZT.NO HALLOWEEN