Marky Ramone, det nærmeste du kommer et levende, vaskeekte orginalt Ramones-medlem, er bekreftet til både Hulen i Bergen og flere steder i Norge, bl.a. Kanalrocken i Horten, i 2015. Det er med svært blandede følelser jeg  ser frem mot det som for mange nok er neste års punke-høydepunkt. Bl.a. har Mats Gjelsvik i punkbandet Still Shaking hatt flere uheldige treff med legenden.

544384_10151485791946337_437124637_n

Today your boat, tomorrow the world

For å ta det første først; Marky Ramone tok over for nå nylig avdøde Tommy Ramone i Ramones etter selv å ha spilt i noen av proto-punkens hovedaktører; Voidoids og Wayne County and the Backstreet Boys. Etter Ramones’ fire første legendariske plater, trakk Tommy Ramone seg vekk fra trommene til fordel for bl.a. produsent-rollen for bandet og Marky tok over. Etter 5 år ble han bedt om å forlate bandet før han så kom tilbake og var med lenge nok til å få 15 år til sammen på baken med kanskje tidenes største punkband. Ramones fikk aldri det store gjennombruddet i sin levetid men har i ettertid blitt hyllet av både bandene de influerte (for mange å ramse opp) og musikkritikere, i tillegg til pubikum selvfølgelig. Det er ikke uten grunn at du får kjøpt Ramones t-skjorte på H&M liksom. Vi snakker her om ett av verdens mest innflytelsesrike rockeband.

Har man overlevd i samme band som krangleparet Johnny og Joey Ramone såpass lenge som 15 år fortjener man evig respekt spør du meg. Men Marky hvilte aldri bare på laurbærene. Allerede i 1994 – før Ramones hadde kastet inn håndkleet – kom han ut med sin første ikke-Ramonesplate; Marky Ramone & The Intruders‘ selvitutlerte fullengder. Ramone fortsatte med dette bandet i noen år før han byttet ut bandmedlemmene med The Speedkings. Ingen av disse konstellasjonene kan vel beskyldes for å ha revolusjonert verken punkscenen eller musikkbransjen men han skal ha kred for å ha vært produktiv når han egentlig bare kunne lent seg tilbake og cashet inn. Og mens The Speedkings loket rundt, døde bokstavelig talt alt håp om en Ramones-gjenforening. Dee Dee, Joey og Johnny forsvant med få års mellomrom før det siste orginalmedlemmet, Tommy, altså sa takk for seg i sommer.

1271546_10151973680176337_1557493047_o

Marky Ramone; en mann med mange jern i ilden.

I 2003 var Marky så vidt innom noen andre punkelegender, The Misfitsfør han gjorde forskjellige saker med forskjellige folk de neste årene. Hans nyeste prosjekt Blitzkrieg er ikke like produktive på utgivelsesfronten som de ovenfornevnte og i de siste årene kan det se ut som han trives best med å spille Ramones-coverlåter.

Mats Gjelsvik i Bergenspunkbandet Still Shaking har møtt Marky Ramone ved to anledninger og har gjort seg flere interessante observasjoner.

Gjelsvik: Første gangen var før en gig i Arendal i fjor. Da kom jeg ganske nært på han men det ble egentlig bare et veldig pinlig øyeblikk. Han er jo en veldig sky person virker det som, liker ikke å menge seg, litt for rockestjerne kanskje. Vi i Still Shaking fikk ikke være tilstede under lydsjekken hans så vi bare stod utenfor og hørte på. Etter lydsjekken sneik jeg meg inn i lokalet og på en eller annen merkverdig måte endte jeg opp med å plutselig stå aleine med Marky Ramone. Så stod jeg der da med en kaffe rett ved siden av han, strakk ut hånden og sa «Hey, its an honor to warm up for you guys. It’s very special for us and it’s so cool to meet you». Han tok meg slapt i hånden, så vekk og sa «yeah, yeah, yeah».

bilde 4

Gjelsvik demonstrerer hvor høy Ramone var.

Så ble det stille. Lenge.

Marky Ramone hadde ikke så mye å si. Så da gikk jeg.»

Kleint. Men hvordan var konserten da?

Gjelsvik: Den var meget bra. Det var mange fra den eldre garde i tillegg til de unge der. Det var folk opp i 40-50 årene på konserten og det var bare Ramones-låter i ett bankende kjør, kun avbrutt av «1-2-3-4». Så var det et par fans som fikk møte han backstage etterpå, sånn «meet & greet». Jeg vet jo ikke hvordan han var da. Sikkert en fin fyr, jeg kjenner han jo ikke.

Dette minner meg litt om den gangen jeg traff på Henry Rollins ved en tilfeldighet, uten at det skal kastes noe mer lys over det her. Jeg kan forsåvidt skjønne at når man kommer på opp på et visst nivå av berømthet blir litt lei av alle som skal snakke med deg. Jeg har kjent på den sjøl for å si det sånn! Neida. Men Gjelsvik hadde tydeligvis glemt kjøpe «Meet & Greet»-pakken. Og pop-punk gitaristen sitt andre treff ble på mange måter verre enn det første.

Gjelsvik: Andre gangen var på Flatøy Rock Fest, også i fjor. Bandmedlemmene hans var sykt hyggelige, spesiellt vokalisten Johnny Adriani eller hva han het. Jeg pratet litt med han om alt mulig, spesiellt musikk. De hadde da reist fra Arendal til svære festivaler i Europa og så til lille Flatøy Rock Fest.

Og Marky’en da?

10351608_10152864441246337_4951780456155266378_n

Ca. sånn ser sett-listen ut.

Gjelsvik: Han ble skjermet fra publikum og fulgt til en slags egen backstage der han oppholdt seg til han skulle på scenen. Så spilte de 40 Ramones låter på 90 minutter, 1-2-3-4, akkurat som i gamle dager, alle hitsene. Han kjørte på med trommene, vinket og smilte til publikum innimellom. Dette gjorde han forøvrig i Arendal også. Begge liveshowene var dritbra. Spesiellt vokalisten var meget bra, veldig livlig. Egentlig skulle Andrew W.K. synge men han kom seg ikke med på Norges-delen av turnéen. 

«Skjermet fra publikum og egen backstage». Ja ja. Velkommen til Hulen sier bare jeg. Kanskje de må drille et hull i fjellet til han. Kanskje får du kjøpt pastasausen hans der. Den som lever – og får tak i billetter – får se. Sjekk Marky Ramones Blitzkriegs bekreftede datoer her. I tillegg melder altså både Hulen og Kanalrocken at det blir Hey Ho henholdshvis fredag 17.april og i månedsskiftet juli/august. Blir det Andrew W.K., Michael Graves eller den mystiske Johnny Adriani som skal synge? Ingen vet enda, men internett holder deg oppdatert!

Det man vet er at det kommer til å bli galskap og allsang, side om side. Skeptikere som meg selv kommer til å bli feid av banen av et unisont «Gabba gabba hey! Gabba gabba hey!» og når Marky en dag tar kvelden kommer vi til å prise oss lykkelig over at vi var der når han spilte 40 udødelige rockeklassikere i et heseblesende tempo.

1-2-3-4!

Av Bjarte Malum