Death_Banner_21-800x350

Å kalle bandet sitt Death på søtti-tallet var like fett som kjøttetende penisråte. I 2015 tror vi at vi har sett og hørt alt. Det er kanskje derfor bandet Death er så populært i dag.

Protopunk bandet Death er et band som er selve beviset på at det er en lang vei fra obskuritet til en viss grad av berømmelse. Av mange band fra staten Michigan, så er Death et av eksemplene som faktisk kommer fra selve Detroit, hvorav de mer kjente MC5 er fra Lincoln Park og The Stooges er fra den kunstneriske studentbyen Ann Arbour. Deaths musikk er et produkt av de tre Hackney-brødrenes oppvekst og musikken de hørte på. I likhet med mange band så er de påvirket av hvor de kommer fra, men også opphavet deres. I deres tilfelle kom opphavet i en viss konflikt med musikken de digga. Ikke i en voldelig eller totalt ekskluderende måte, men hvis vannmerket er 1974 og Ramones, så er det kanskje ikke så rart at bandet fikk noen skjeve blikk på begynnelsen av søtti-tallet, i en by dominert av soul og funk. Hitsville did rule.

Det som skiller Death fra mange andre protopunk band er kvaliteten på musikken, men også sjangerblandingen. Du kan høre glimt at soul og funk i soundet. Bandet er med andre ord ikke bare forut Ramones, men også Bad Brains og Living Colour. Bandets historie har blitt utbrodert i filmen A Band Called Death(2012 journ.anm.) Filmens narrativ er ganske lik filmen Anvil: The Story of Anvil, den er bare langt mer dyster. Filmen forteller om brødrene David, Bobby og Dannis Hackney som blir oppdratt i en kristen familie, i et arbeiderklasse nabolag dominert av afroamerikanere. De hadde få restriksjoner på hva de fikk lov til å gjøre og ble tidlig knyttet til musikk. Brødrene skulle ikke bare bli preget av motsetningen mellom populær musikk som soul, funk og rock. De skulle også bli preget av tragiske hendelser på hjemmebane, som da faren ble drept av en fyllekjører, mens han forsøkte å redde livet til en skadet arbeidskollega. Dette skulle få David til bestemme seg for bandnavnet og ta til seg triangelet som band symbol, for som David Hackney uttrykket det – Death is real. Sorry metalskaller, de var før Hellhammer også.

HackneyBrosPerforming

Death back in da day. Fra venstre: Bobby Hackney, Dannis Hackney og David Hackney.

Bandnavnet skulle gi de like mye lykke som et leit tilfelle av herpes. På grunn av navnet var det ingen plateselskap som ville gi ut musikken deres. De forsøkte å få musikken spilt på radio, men de ble ikke spilt nok til at folk bet seg merke i bandet. Etter flere år med skuffelser la bandet ned. I 2000 døde David Hackney av lungekreft. Før han døde hadde han gitt masterne av opptakene til de gjenværende brødrene for oppbevaring. Det var også i dette tiåret at Death skulle bli gjenoppdaget. Det var ungene til Dannis og Bobby som først oppdaget den gryende interessen for bandet gjennom venner som hadde fått høre en låt fra en dyrkjøpt singel eller som så mange andre, på nettet. Ettervirkningene av dette er mye av grunnen til at bandet har gjenoppstått. Ungene til Bobby og Dannis dannet coverbandet Rough Francis og den første konserten de holdt ble dekket av New York Times. Death ut albumet For The Whole World To See i 2009 og i 2012 kom dokumentaren A Band Called Death. Filmen ble godt mottatt og verden lå åpen for Death sin tilbakekomst.

 En bråkete begynnelse

Denne hobbyen er ikke uten frynsegoder, men de virker forbanna fjerne når bandets manager først setter intervjuet til klokka tre på natta, for så å utsette intervjuet med en halvtime. Tidene må virkelige være gode for bandet, men det virker som om de fremdeles sverger til koden av den gamle skolen. Da de plukker opp røret blir jeg etter et halvt sekund møtt av en vegg av lyd. Jeg vet ikke om det er feedback eller om det er høytalerfunksjonen på en mobil som akkurat har blitt sluppet i bakken og gnid inn i gulvet. Etter ytterligere noen sekunder greier jeg å høre noen stemmer gjennom all støyen.

– Hallo! Er det Kyut? Nordmannen som skal intervjue oss?

 Jeg hører stemmene til en eller to til, så jeg er sikker på at Bobby og Dannis er der, men om gitaristen Bobbie Duncan er tilstede må foglane vite. Den dårlige lyden og støyen i bakgrunnen gjør at jeg må konsentrere meg såpass kraftig at jeg lager “jeg driter på meg” ansiktsuttrykk. Jeg er såpass trøtt at jeg tenker, faen heller. Hvis dette er bra nok for gutta i Death, så er det bra nok for meg. Big mistake.

– Ja, bekrefter jeg, – Jeg er Knut!

 – Hyggelig å snakke med deg, men hva sa du at du het?

 – Jeg heter Knut! K-N-U-T!

 – Hva?

 – Knut! Navnet mitt er Knut!

 – Kmut?! Er det navnet ditt?

 – Ja, sier jeg for å komme i gang, – det er navnet mitt.

 – Ok Kmut, du får sette i gang. Vi er klare.

Jeg skal akkurat til å sette i gang intervjuet, da jeg blir avbrutt.

– Vent. Kmut…Kmut? Det navnet funker bare ikke. Hva var det du sa du het igjen?

 – KNUT! Navnet mitt er K-N-U-T. KNUT!

 Intervjuet klokka inn på tjue frustrende minutter. Velbekomme.

Death ressurected 6

Den nye versjonen av Death. Bobby Hackney på bass, Dannis Hackney på trommer og Bobbie Duncan på gitar.

Kan jeg få presentere et band ved navn død.

En av hovedgrunnene til at jeg ringte bandet er fordi jeg ville finne ut hvordan det er å være musiker i langt tid, for så å bli gjenoppdaget. Bråket tiltar da jeg stiller spørsmålet, så jeg antar at det er noe krangling om hvem som skal svare. – Du kan tenke deg selv hvordan det er, lyder det mekanisk, – Vi gikk fra absolutt ingenting til plutselig å være et slags kultfenomen. Jeg vet ikke helt hva vi forventet oss. Responsen på musikken vår har vært helt enorm, spesielt etter artikkelen i New York Times og etter at dokumentaren kom ut. Det har virkelig eksplodert.

– Hvordan er det å spille igjen som Death?

– Det er jo noe som kanskje ikke er så uvant for oss, kommer det litt forsiktig, – Vi har kanskje ikke spilt som Death, men vi har spilt i andre band som reaggebandet vårt Lambsbread. Det som derimot er kult, er å se hvordan folk responderer på musikken vår. Gamle som unge, alle digger det. Det er enormt rørende. Vi har spilt noe i statene og vi har vært to ganger i Europa, men vi er alltids klare for mer.

Jeg vil kanskje ikke være så freidig som å si at bandet kler bandnavnet sitt. Selv om de fikk oppleve død altfor tidlig med hensyn til farens bortgang, så spiller også David Hackneys bortgang en stor rolle. Det er på ingen måte unaturlig med tanke på den nære relasjonen, men David Hackney var også lederen i bandet og stod også for mye av inspirasjonen til bandet. Ser du begynnelsen av dokumentarfilmen om bandet, så er det noe annet som slår deg. Det begynner med scener fra et dødt Detroit og forlatte murbygninger. Jeg merker at det blir merkbart stille når jeg bemerker det, før en stemme plutselig bryter igjennom, – Ja, de scenene faller oss veldig tungt for hjertet. Det er ikke den byen vi kjenner og som vi er oppvokst i. Det er en stor by med et stort hjerte og med mye kultur i seg. Takket være Motown så kjenner mange til byens musikalske historie, men byen var også en av USAs største industribyer. Igjen blir det stille et øyeblikk, før den samme stemmen stille sier, – Byen har støtt på vanskeligheter før,  jeg er sikker på at byen vil reise seg igjen.

mg_movies2_3539

David Hackney.

 Punk og politikk går ofte og kanskje stereotypisk sammen i våre dager, men i noen protopunk band var dette ikke nødvendigvis kjempepopulært, i hvert fall hvis vi skal tro bøker som Please Kill Me. Boken som blant annet er skrevet av Punk Magazine sin maskott og skribent, Legs McNeil, forteller om band som bare vil tilbake til tregreps rock som de har vokst opp med. De har fått nok av politikk, takket være et brokete sekstitall som var preget av voldelige sammenstøtt mellom ungdom og ordensmakten. Det kan hende at det er Legs sitt legendariske hat mot England som kommer til uttrykk der, men går man kritisk til verks, så stemmer jo det heller ikke med tanke på band som MC5. Hvordan stiller Death seg til den delen av musikken og sin samtid? – Du har kanskje hørt låten vår Politicians In My Eyes? Kommer det spørrende. Jeg sier ja, men innrømmer også at jeg ikke kan teksten. – Den sangen tar for seg hvordan vi så på politikere og det er fra vi er ganske unge. Svaret kommer såpass kontant at jeg er i ferd med å mistenke at jeg har fornærmet noen, men heldigvis kommer fortsettelsen – Vi kan ikke svare for noen andre, men vi levde midt oppi det. Vi så det på gatene i Detroit, men vi så også venner og bekjente av oss komme hjem i kister fra Vietnam. Det var en hard tid og den påvirket oss helt åpenbart.

Death ressurected 3

Sønnenes coverband Rough Francis på scenen med fedrene sine i Death.

– Samtiden deres var hard, men for dere på flere måter enn bare det. Ingen ville ta i dere på grunnet navnet deres og det virker som om dere var i en klemme mellom nærmiljøet deres og det de anså som populær musikk. Musikken dere spilte ble sett på som hvit manns musikk.

– Vi synger om det i låten Keep On Knocking, noe vi også forteller om i filmen. Naboene kunne ikke fordra oss og banka på døra til gutterommet vårt når vi holdt på. Vi var nødt til å barrikadere oss, hører jeg de si med latter, – Navnet vårt slapp vi ikke unna. Da vi pusha bandet og ble spurt hva vi kalte oss, gruet vi oss alltid. Vi visste hva reaksjonen kom til å bli.

Den motstanden møtte de ikke i hjemmet. De ble tidlig oppfostret til å ta vare på sin neste og at det ikke var lokk på noe musikk. Foreldrene deres var ikke fremmed for å høre på Beatles sammen med ungene, men de var heller ikke redde for å sjekke mørkere saker. – Jeg husker en gang vi var på konsert med foreldrene våre, kommer det sprakende i høytalerne, – Jeg var først med moren min på en soul konsert som var fullstappet og jeg gikk så gjennom publikum for å komme til en annen sal. Der var faren min sammen med brødrene mine og så Alice Cooper. Det var en spennende tid å vokse opp.

Death ressurected 4

Publikum digger Death!!

Where do we go from here

 Det er en fortjent optimisme i bandet nå. De mistet riktignok broren og bandlederen David for femten år siden, men Death har aldri fått så mye oppmerksomhet som nå. Grunnen er at de er et jævlig bra band, men også at internett faktisk har ytet bandet rettferd og det faktumet er nok til å gjøre oss alle litt mer positive. Er det med en med en viss grad av fornøyelse at de nå kan gni seg i hendene og sette tidligere kritikerne til veggs? – Nei, nei, nei, kommer det kontant fra bandet, – Vi ville aldri ha gjort det. Det er bra at vi får den oppmerksomheten som vi får i dag, men vi er voksne menn med familie og det er ikke motivet for at vi holder på i dag.

Til slutt spør jeg hva som er Deaths beskjed til verden. Svaret som kom er så episk at det fortjener å bli fortalt på engelsk. – You just live and go on and then you break on through to the other side.

Spørsmål?