I år var det, desverre, ganske langt mellom godbitene. Filmåret 2013 bragte med seg mye middels, og menyen besto av mange oppfølgere og nyinnspillinger og dermed svært få originale filmer. Men jeg skal være ærlig å si, at det kommer mye an på hvordan du ser det.

Mitt felt er noe snevert… okei, det jævla snevert! Og flere av årets «høydepunkter» bryr meg midt i hattifnatten. Derfor blir dette en liste som på ingen måte er representativ utover hva jeg selv tenker og føler, og skal dermed tas med en klype salt. Det sagt: Jeg har rett og du tar feil! Jeg har faktisk utvidet horisonten noe. Jeg har inkludert et par filmer som faller et godt utenfor både skrekk og gru. Men stikkord for listen er og blir det fantastiske og det mørke.

Listen er sortert fra 10 til 1, hvor 1 er best. De første par/tre filmene er ikke komplett ræv, men de er nok med mest for fyllstoff. Det er filmer jeg liker, men som jeg neppe vil se igjen med det første, og som inkluderes for at jeg nekter å gjøre en topp 7 liste!
Nevnte jeg at det var et litt skralt filmår?
Og nei. Jeg har ikke sett Hobbiten ennå!

 

10. Aftershock
Denne kom seg på lista med et nødskrik! Den er ikke drit, men den er fæl, og alle filmer jeg føler at jeg må forsvare til jeg blir andpusten er absolutt ikke en film for alle. Produsert av Eli Roth (Hostel, Cabin Fever, Hostel 2, og den ene tulletraileren fra Grindhouse-filmene til Tarantino og Rodrigues), og regissert av en hittil ukjent sør-amerikaner (Nicolas Lopez; som viser mye potensiale for å bygge spenning og uro).

Aftershock-2013-HD-Movie-Wallpapers

Filmen tar for seg en gjeng med turister på en nattklubb i Chile, hvor et kraftig jordskjelv nesten jevner hele byen med jorden. Kaoset i vaken av skjelvet stiller dem opp mot fallende bygninger, dårlig infrastruktur, paniske folkemasser og et skokk med rømte fanger av den slibrige varianten.
Filmen går fra ganske ufarlig ungdomsfilm til ekstremt ubehagelig og mørk iløpet av svært kort tid, og etter at jordskjelvet endelig inntreffer etter de første 45 minuttene blir tonen snudd på hodet og et par av enkeltscenene er direkte mannevonde. Dette er en dyster film, men du skulle ikke tro det hvis du bare så den første timen. Filmen bruker mye tid på å bygge opp en avvæpnende og uskyldig tone for så å bruke resten av filmen på å rive den ned. Schizofren, ofte tåpelig, nihilistisk og lei! Men….. annerledes, overraskende, uforutsigbar og neglebitende. Og nettopp derfor er Aftershock med på denne lista!

 

9. Evil Dead
Nyinnspillinger er noe drit, og bør forbeholdes filmer som virkelig suger, men som har en kul idé og litt potensiale. I flere år nå har man pumpet ut remakes, reboots, sequels og prequels som alle har en ting til felles; de er helt unødvendige! Og i år ble vi vitne til kroneksempelet på unødvendig tukling med skaperverket; selveste Evil Dead! Blasfemi, vanhelligelse, gudsbespottelse!

Evil-Dead-2013-Eric

Okei… så jeg kunne sikkert ha holdt på slik i en time til, men pisser man i motvind ender man med flekker på shortsen. Og selv om jeg hater å si det: dette kunne blitt så mye, mye verre! Filmen er og blir en svak kopi av originalen, men spenstig nok til at den sniker seg inn på 9ende plass over åerts favoritter! Den driter ikke ut originalen, tvert imot så behandler den kildematerialet med respekt, og regissøren har prøvd å lage en film som faktisk biter litt fra seg. Respekt!
Historien er nesten den samme: en gjeng med ungdommer skal overnatte i en hytte i skogen, der de blir besatt, vansiret og drept en etter en av kandariske demoner. Men istedenfor at de er der for å feste å pule slik man har som vane å gjøre på hyttetur (eller hvis du er meg; lage kvalm og elge i badstuen) så er påskuddet denne gangen å hjelpe en veninne å avruse seg.

Dette er med på å forklare hvorfor de fortsetter å bli i hytta lenge etter at ting begynner å gå «tits up» fordi besatte mennesker og folk på avrusning tydeligvis oppfører seg ganske likt! Kul vri på en film som i tillegg bøtter på med blod, stram tone og et par sjarmerende in-jokes/cameoer. Sam Raimi sin gamle 1973 Oldsmobile Delta 88 som dras med i alle Raimi sine filmer dukker opp, det samme gjør Linda sitt smykke fra Evil Dead 2 (også her posisjonert som en hodeskalle), og ingen ringere en Bruce «The King» Campbell blotter sitt gromme hakeparti; alt for å gladgjøre fansen! Men alt dette er kun staffasje for en film som er overraskende brutal og kompromissløs. En unødvendig film ja, men en som ikke gjør deg altfor flau og skitten etterpå!

 

8. John Dies At The End
En ny type narkotikum gjør folk i stand til å reise mellom dimensjoner og i tid og rom, men ikke alle som kommer tilbake er menneskelige lenger. De eneste som kan redde vår verden fra monstrene på den andre siden er David og John, to unge menn som ikke helt vet hva de driver med. Så skjer det veldig mye snålt og filmen er ferdig!
Blant annet dukker denne sjarmklumpen opp:

John-Dies-at-the-End-2

Jeg har ikke den fjerneste idé om hva som egentlig foregår i denne filmen. Den fyrer løs med tvist etter tvist og nok galskap til å fylle ti filmer, men ingenting henger på greip. Men jeg tror også det er en del av poenget. Filmen trosser noen helt grunnleggende narrative regler med såpass overlegg og gusto at den blir en form for meta-film som spiller på forventninger og sår tvil om hva vi tror vi vet om klassisk fortellerstruktur. Med andre ord; filmen er et komplett usammenhengende rot som fører til frustrasjon, irritasjon og hårtap!
I en linje i begynnelsen av filmen filosoferer hovedkarakteren om hvorvidt en øks fortsatt er den samme øksen hvis både skaftet og bladet har blitt skiftet ut. Hvorvidt dette er en viktig replikk i filmen eller ikke er vanskelig å si, men man sitter igjen med en følelse av at filmen hele tiden forandrer seg og blir noe nytt. Slutten er desverre en kjempeskuff, og når filmen er ferdig føler man seg litt lurt. Men det var morsomt så lenge det varte, og følelsen av å ha sett noe originalt er alltid velkommen!

 

7. Maniac
Vi følger den sosialt utilpasse og ødelagte seriemorderen Frank sitt mentale forfall, mens han sakte mister all bakkekontakt. Samtidig forsøker han å holde fast på noe av det som gjør ham menneskelig, og når fotografen Anna kommer innom mannekeng-forettningen hans en dag, øyner han muligheten for et normalt liv.

maniac-image04
Enda en nyinnspilling. Noe som irriterer meg grenseløst! Det sagt; denne overgår faktisk originalen! Mindre schizofren enn 80-tallsfilmen, og virkelig sjokkerende og engasjerende. Filmen føles skitten og grumsete, og overrasker på en måte som nyinnspillinger ALDRI klarer (joda, det finnes et par unntak; men det må være love å overdrive for dramatisk effekt). Maniac baserer seg på en gimmick (du ser nesten alt fra morderens synspunkt), en effektfull vri som bidrar til det ubehaget som ligger som et lag med fett over hele filmen. Maniac klarer å skape en exploitation-følelse uten å bli tullete og corny slik Tarantino og Rodrigues sine filmer ble, og tonen holdes gravalvorlig i hele filmen. Du vil sannsynligvis bli tatt på senga av hvor røff den er, et inntrykk Elijah Wood bidrar til betraktelig i rollen som Frank.
Et smart valg fra filmskaperne sin side siden ingen hadde kunne sett for seg Wood i en rolle så mørk og fordervet som denne. Et smart valg for skuespilleren også, som lenge har slitt i obskuriteten etter Ringenes Herre-filmene. Han gjør en virkelig god innsats her, og fyller karakteren Frank med en god dose patetisk sympati som gjør filmen desto verre å se på når mordene blir stadig mer groteske. En interessant og svært modig film, som etterlater deg skitten for å ha sett den!

 

6. Conspiracy
Shaky cam har blitt den nye trenden innen skrekkfilm. såkalt found footage-filmer spretter opp som paddehatter og det har blitt en grop uavhengige filmskapere ikke har klart å karre seg ut av. Dette er en billig gimmick som desverre har fått altfor mye oppmerksomhet. Noen få filmer klarer derimot å bruke konseptet på en måte som fremhever en god historie istedenfor å dekke over en dårlig en.

The-Conspiracy-1
Nå skal det sies at Conspiracy rettferdiggjør seg selv ved å ha plotet tettere opp mot mockumentary-sjangeren, og føles dermed strammere enn mange lignende filmer. Vi følger de to filmskaperne Jim og Aaron som er i ferd med å lage en dokumentar om en konspirasjonsgærning og hans hverdag. De møter Terrance, en karismatisk men paranoid mann som er overbevist om at verdensmarkedet styres av en klubb med menn kalt The Tarsus Group, og alle større hendelser og dødsfall i historien er planlagt av dem. Aaron og Jim er skeptiske, og holder seg nøkterne, helt til Terrance plutselig forsvinner, hvorpå Aaron blir besatt av å finne ut hva som egentlig har skjedd med ham.
X-files møter Eyes Wide Shut minus sex og små grønne menn. En spennende film med gode ideer, men som desverre ikke helt lever opp til potensialet, mye grunnet det lave budsjettet og «tynne» karakterer. Likevel må filmen ha skryt for gode ideer og en høy spenningskurve. Alt i alt en interessant film, som har nok å fare med på innholdssiden til at den dekker over de fleste skjønnhetsfeil!

 

Det var del 1, men de virkelige godbitene spares til del 2 så følg med!

Av André Jørgensen