El Cuero – Vi vet vi kan være vanskelige å følge.

EL CUERO TILBAKE I FORM MED

«SOULS UNDER RED LIGHT»

BW_EL_CUERO_FOTO_DINO_TRTO_ (3) kopi

Foto: Dino Trto

Jeg ble kjent med El Cuero da de slapp sitt album nr. 2, «A Glimmer Of Hope» i 2008. Den gang jobba jeg i Studentradio-programmet Fuzz sammen med Ruzt-makker Knut. Han hadde fått forespørsel om å intervjue «et eller annet trønder-band» og spurte om jeg tok jobben. Joda, jeg kunne vel det. Så jeg plukka med meg promo-CDen og satte meg ned med hodetelefoner og skrudde opp lyden til et akseptabelt lyttenivå. Det varte dog ikke lenge før volumknappen bevegde seg i solretninga til den nesten var helt rundt, for dette rocka som faen!

Glimmer of hopeJeg hørte ferdig plata, stakk ned på Garage for å intervjue bandet (som viste seg å være nordmøringer, ikke trøndere, men det er kanskje ikke så lett for en innavla totning å vite forskjellen), og ble blåst i bakken på konserten senere på kvelden. Jeg var solgt, og hadde fått meg et nytt favorittband i den norske rockefamilien! For disse gutta hadde virkelig grep om Neil Young-gitarene, Animal-trommene og brumlebassen, i tillegg til kramgoda låter med tekster som satt rett i sjela. Og siden jeg er en sucker for gode rockeballader, så var det låta «Dreary Sundays» som satt best. Under intervjuet spurte jeg hvor en slik tekst kom ifra. – Vi spiller en form for musikk som også er tekstbasert, svarte Håvard Takle Ohr, trommis og broren til låtskriver Brynjar. – Det må være litt tyngde og dybde i tekstene når vi spiller sånn musikk, ellers utligner de hverandre.

Håvard Takle Ohr reklamerer for fergefri kyststamvei.

Håvard Takle Ohr reklamerer for fergefri kyststamvei.

El Cuero ble hyllet, ikke bare av meg, men av samtlige musikkjournalister og rockere over hele landet, og ble spådd snarlig suksess. Men flest lyttere har de nok fått gjennom å være fast backingband for Egil Hegerberg. Hva skjedde? Jeg vet ikke, men at det tok tre år før neste plate var på plass kan kanskje forklare noe. Albumet fra 2011, «From Mountains To Sand» var en fryktelig kjedelig affære, produsert av Hellbillies-gitarist Lars Håvard Haugen. Klart det blir folkelig og P1-vennlig musikk av sånt! Det var vel kanskje det de satsa på også, å nå ut til massene gjennom heftig radiospilling av snille country-rock-låter med kledelig damekoring og søte strykere. Det eneste dette produksjonsgrepet førte til, var at jeg ble sur. De ble fremdeles ikke superstjerner (selv om enkelte anmeldere mente at denne plata var dritbra og de kom seg inn på VG-lista).

To år etter kom plata «Victor’s Justice», og bandet hadde igjen endret sound, til allsangvennlig power-rock med stor 80-tallslyd og pene effekter. Radiovennlig, absolutt. Men jeg, som fremdeles levde i håpet ble bare sur igjen. Og suksessen uteble. Hva gjør man så, hvis ingenting annet funker? Melodix Granx Prix? Hey hey, okey!!! Men det gikk jo i dass det også, til tross for finaleplass (det er visst noe som heter gullfinale også, jeg henger faen ikke med lenger). Men gir man opp? Neida. Når alt dette har svikta, er det jo bare en ting igjen å gjøre: Lage en dritbra plate!

DigitalFront-ElCuero-SoulsUnderRedLight-1400x1400Så, hva er en dritbra plate? «Souls Under Red Light» er det korte svaret. Men av erfaring vet jeg at folk ikke tar råd fra en som mener Lou Reed er verdens beste gitarist som god fisk, så jeg får prøve meg på en lengre utredning. Som tidligere antydet er årets album fra El Cuero en «tilbake på rett spor»-plate. Bandet har rotet seg bort i flott produksjon, studioteknikk og godt håndverk, men denne gangen høres det ut som om inspirasjonen er på plass. Mye av den positive vendingen i lydbildet kan nok tilskrives produsent Bjarte Lund Rolland fra Kvelertak, som har fått fram fuzzgitarene igjen, og dratt fram den rå live-lyden som bandet hadde på de to første platene sine. For det er live at El Cuero alltid har vært best, og det er dette som bør komme fram på platene. Noen band er studioband, mens noen er liveband. Sånn er’e bare. Så det bugner over av trøkk, gitarsoloer, upolert vokal og generelt LIV på plata. Låtene er sterke, det er melodier som sitter, riff som røsker og tekster som henger seg fast i Cortex auditivus primus. Men hva skjedde egentlig? – Vi hadde, eller har så absolutt ikke rota oss bort, sier Håvard Takle Ohr til meg tidlig i november når jeg forteller ham at bandet har skuffa meg på de siste par albumene.

– I gunnmuren til El Cuero ligger friheten til å gjøre hva vi vil til enhver tid. Det er akkurat det vi har gjort på alle de fem studioalbumene våre. Bandet hadde ikke vært her i dag om vi hadde kjørt på i samme stil fra starten av og fram til i dag. Da hadde vi vært historie. Vi elsker AC/DC etc, men som band har vi mer til felles med artister som ønsker å prøve ut noe nytt av og til. Dette er vår intigritet. Vi gjør bare det vi har lyst til. Men dette er en ganske vanskelig øvelse, og man taper og vinner litt folk på veien. Det er prisen å betale. Men kanskje lønner det seg i lengden?

Jeg skjønner jo at et band ønsker å endre på uttrykket innimellom, og det hører til sjeldenhetene at band og artister synes at sine egne plater suger. Men Håvard forstår at enkelte har hatt litt problemer med å følge de.

Brynjar koser med gitaren sin.

Brynjar koser med gitaren sin.

– Vi vet vi kan være vanskelige å følge. Stilskiftene våre har jo som du selv sier vært relativt store, ihvertfall lydmessig, og det kan nok stresse en del lyttere. Men mange anmeldere og nye fans var langt mer positiv til nettopp de to albumene du nevner enn de to første. Bandet nådde derfor ut til en annen type lyttere enn tidligere.
Men hvorfor skal alt være så forutsigbart? Er det ikke kult når noen utfordrer rammene og prøver noe nytt? Jeg synes rett og slett det er ganske modig gjort, sier han, og jeg er egentlig ikke uenig.
– Men er denne tilbakekomsten til et mer reindyrka uttrykk et bevisst valg i det hele tatt? spør jeg, selv om jeg vet hva svaret vil bli.

– Ja selvsagt er det det, svarer trommisen (selvsagt). – Det er bevisst i den forstand at det var dette vi hadde lyst til å gjøre. Brynjar og hans særegne gitarlyd er på mange måter selve bærebjelken i lydbildet vårt, og vi har rett og slett savna den. Vi ville bygge et album rundt han og gitarspillinga hans igjen. Han er etter min mening en av de beste i landet, og han har en nydelig lyrisk og energisk stil. Produsent Bjarte Lund Rolland var klar for akkurat det samme, og da ble det sånn.

El Cuero jobber som tidligere nevnt ikke bare som El Cuero, men en stor del av deres inntekt som musikere kommer gjennom å være backingband for Bare Egil Band. Har Egil-jobbinga tatt fokus fra eget materiale?

– Haha, nei den har nok ikke det. Jeg synes fem studio- og ett livealbum på åtte år taler sitt tydelige språk for det motsatte. Det skal godt gjøres å jobbe særlig fortere. Forøvrig vil jeg påpeke at Egil er en strålende sjef og en veldig kunnskapsrik musiker, skryter Håvard. Det blir nok Egil glad for å høre. Da jeg anmeldte en konsert med Egil og gjengen i fjor, skrev jeg blant annet: «Det er helt tydelig at musikerne storkoser seg på scenen sammen med Egil. De slår seg løs i ultratøffe gitarsoloer, dundrende trommedriv og steintøffe riff og koser seg så inni helvete at det lyser pur spilleglede lang vei. I tillegg får de kveld etter kveld høre på vitsene til en av Norges morsomste menn!» – Vi kommer til å spille med Egil så lenge han vil ha oss fordi det er så utrolig gøy og utfordrende, bedyrer Håvard. – Det er ikke bare enkelt å spille i bandet hans fordi sjangerspredningen er så enorm, samt at vi spiller helt nye låter hver dag. Både coverlåter og egnekomponerte som han skriver til hvert sted vi spiller. Han gjør ting ingen andre gjør og tenker helt anderledes. Bra musikk, bra humor!

– Kommer El Cuero til å lage en coverplate på egenhånd noen gang?

– Vi har nok ikke tenkt oss dit nei, svarer han, og jeg kjenner jeg blir litt skuffa. – Det er mye kulere å lage egen musikk. Faktisk så sliter vi med å finne coverlåter vi alle sammen liker å spille i vårt eget sett. Det er ofte litt tilfeldig når det skjer. Nå sist covret vi «Foot Of The Mountain» med A-ha live for NRK P13. Opptaket ligger ute på Facebook-sida vår, så sjekk den ut der. Den versjonen er vi jævlig happy med, så kanskje fester vi den på tape en gang?

– Det var fullt hus da Jan Dahlen spilte her!

– Det var fullt hus da Jan Dahlen spilte her!

Tekstene på «Souls Under Red Light» er mer personlige og sjelegranskende enn noensinne. Storebror Brynjar Takle Ohr er fremdeles tekstforfatter, men på de siste to platene har også andre bandmedlemmer (til og med trommisen!) fått lov å bidra på musikkfronten, noe som ifølge lillebror Håvard har gått aldeles strålende.
– Brynjar er hoved-låtskriver i bandet, men med stadig større bidrag fra oss andre. Vi mener at de beste idéene fortjener å høres, enkelt og greit. Vi er et demokrati i så måte, og det er fint å skrive låter sammen. Man skal være bra dust om man kaster en god idé bare fordi den kommer fra «feil fyr»? Band-demokrati kan være vanskelig, men utrolig tilfredstillende når det funker. Og fellesskapet er utrolig viktig for oss.

Tradisjonsmat fra Nordmøre: Fishan og Oscar Sylte-brus!

Tradisjonsmat fra Nordmøre: Fishan og Oscar Sylte-brus!

Til slutt stiller jeg et oppfølgingsspørsmål fra 2008, som Håvard tydeligvis har glemt foranledningen til. Sist jeg intervjuet dem, spurte jeg om de var blitt inspirert av noen fra hjembyen Kristiansund. – Nei, hvem skulle det være? spurte de tilbake. Jeg nevnte da country-artisten Jan Dahlen som hadde sin storhetstid på 80-tallet. Gutta holdt på å le seg ihjel, for det viste seg at de brukte å spille en EP av Jan i bandbilen på full guffe. Så nå spør jeg rett og slett om de ikke skal spille inn ei låt med Dahlen snart?

– Hæhæhæ!! What?? Av alle verdens spørsmål så serverer du meg dette! svarer Håvard i sjokk og vantro. – Jeg har jammet en del med Jan, men det er lenge sida.

Så får vi se da, om det blir Jan Dahlen, Egil Hegerberg eller El Cuero selv som kommer til å føre til evig stjernestatus og velfortjent suksess for et av Norges beste live-band!

Av Håvard Margido Aspen

1 Kommentar

  1. «Albumet fra 2011, «From Mountains To Sand» var en fryktelig kjedelig affære, produsert av Hellbillies-gitarist Lars Håvard Haugen. Klart det blir folkelig og P1-vennlig musikk av sånt! Det var vel kanskje det de satsa på også, å nå ut til massene gjennom heftig radiospilling av snille country-rock-låter med kledelig damekoring og søte strykere. Det eneste dette produksjonsgrepet førte til, var at jeg ble sur.»

    Men nå var det jo slik at Mr. Haugen også produserte «A Glimmer of Hope» da… :-)

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Ruzt.no

Theme by Anders NorenUp ↑