0B8A8965

Foto: Tord Litleskare

De har kuttet ut sminken og staffasjen. På den nye skiven Hyklere satser Dunderbeist på å være rett frem og ærlig. Kan man være ramsalt, ærlig og komme fra innlandet eller har Vazelina, Cowboy Laila og Ole Ivars ødelagt enhver sjanse?

– Man har en hyklersk tilnærmelse til hvordan man henvender seg, kommer det fra vokalist Torgrim Torve. På  bakcstagen sitter han ved siden av gitarist Ronny Flissundet. De har nettopp fått andre meldinga om at det er noen som vil ha autografer etter konserten, ikke dårlig for et østlandsband som spiller i Bergen på selveste langfredag. – Det er alltid et filter i forhold til hvordan jeg snakker til deg og hvordan man forholder seg til folk rundt seg, fortsetter Torgrim, – Du veier dine ord for å få det best tenkelige utfallet av situasjonen. I tekstene på Hyklere ville vi ikke holde noe igjen. Der og da føles det kanskje riktig å bruke de ordene, men man vet jo bedre. Man vet at det er dumt å si ting rett i trynet og at det er lurt å gå en liten omvei. Vi ville ikke legge noe bånd på behovet for å si noe veldig direkte. Torgrim humrer litt mens jeg antar at han reflekterer over Hyklere. – Jeg måtte gå noen runder med folk som er veldig nære. Der og da så måtte det være sånn, men det betyr ikke at det er det som er greia.

– På både opplands og hedmarks dialekt kan du få nesten alt til å høres hyggelig ut, hvis du har riktig tonefall.

– Sant, men det kan høres forbanna syrlig ut hvis man bruker samme orda, men med en annen tone, repliseres det kjappere enn jeg greier å summe meg, – Den der “rund i kanta” greiene som folk trur om hedmarkinger og opplendinger, noen må gjøre noe med det altså. Latteren sitter der, men samtidig kunne jeg ikke vært mer enig i det han sier. Suksessen til Lillyhammer be damned.

0B8A9061

Dunderbeist etter gig. Fra venstre: John Birkeland Hansen, Torgrim Torve, Stein Kristian Liljan, Ronny Flissundet og Fredrik Ryberg. Foto: Tord Litleskare.

Påske! Påske! Påske!

Mye kan kanskje sies om bergenspublikummet, men med Dunderbeist sin konsert på langfredag, så er jeg mer enn litt villig til å stikke hull på myten om at byens publikum skal være så fordømt vanskelig. Dunderbeist er et band som representerer østlandet hardt i kraft av at de synger på kav hedmarking. En annen ting jeg bet meg merke i var at de ropte Hamar mer enn tre ganger, noe som kvalifiserer til dødstraff på fotballpuben, men tydeligvis ikke på det mer tolerante garage. Det er en annen ting som betegner konserten. Det er ikke stappfullt, men det er pokker meg ikke dårlig besøkt heller. Helt i front, blant den dedikerte skaren har også en enslig fan stilt opp i full dunderbeist-kostyme og sminke. Det er også en god del her som ikke er de typiske “die hard” rockerne. Jeg har sett noe lignende, men i større skala de gangene jeg har sett Volbeat(uten å sammenligne band, for Volbeat suger som kjent gigantisk mammut kølle.) Torgrim og hans femstemte spiller ut låtene og publikum danser og synger med, om det så er låter om dagligdagse tema eller låter om bygdedyret med øks i hånd. Jeg skal ærlig innrømme at totalpakka til Dunderbeist vekker noen fordommer i meg og min sarte feminine side kan finne noe av det mer enn en anelse harry, men mens jeg står der innser jeg to ting. De spilte en bra konsert og jeg skriker til mitt eget speilbildet. Selv om innflytterbyen Lillehammer er min fødeby, så er jeg like urban som ei mjølkerampe.

Interessen for bandet merkes også etter konserten, da jeg gjør meg til kjenne for en noe brydd Torgrim Torve. Jeg antar at grunnen er fordi han er i en engasjert samtale med to-tre fans av bandet. Jeg er vanligvis ganske tilbakeholden med å ta kontakt på denne måten grunnet at jeg er mer enn gjennomsnittelig sjenert, men denne gangen er det nødvendig siden jeg og fotografen for kvelden er blakke og budsjettet er satt til stramme 200 kr, hvorav noe av de pengene ble brukt på to pils til fotografen som lønn for strevet. Etter å ha kommet opp på backstagen holder jeg meg i bakgrunnen mens fotograf Tord Litleskare skrider til verks. Etter at han er ferdig får jeg de første kommentarene om konserten de nettopp har gjennomført. – En av de verst tenkelige kveldene å ha en gig på, kommer det litt trøtt fra Torgrim før gitarist Ronny Flissundet bryter inn, – Påsken er skummel, spesielt i Bergen. Det er veldig vanskelig å forutsi hvordan det kommer til å bli. Torgrim skjerper konsentrasjon og sier våkent – Vi visste ikke hva vi kom til. Det er selvsagt vanskelig med kvelder som dette med hollidays, spesielt i påsken. Da reiser jo de fleste bort, men vi gleda oss til å spille, sier han med et smil.

0B8A9021

Ronny Flissundet. Foto: Tord Litleskare.

For de som lurer, så er ikke Dunderbeist kun et band som kan trekke publikum i Norge, de har også vært på turnè utenlands med Devin Townsend og Fear Factory. Dette var i det herrens år 2012 og Dunderbeist ga ut to engelskspråklige plater, Songs of the Buried og Black Arts & Crooked Tails, hvorav den sistnevnte er reutgivelse av gammelt materiale. Dette var første utgvielse på Indie Recordings og tror du ikke Kerrang tok turen til Hamar for en prat og photoshoot med bandet.

– De kom ensærend til Hamar for å ta noen helt sinnsyke black metal bilder ut i skauen. De hadde fått det for seg at det var greiene, kommer det glisende fra Torgrim før Ronny utbryter – Det var så kaldt! Det var femogtjue blå og der stod vi i skauen med fakler som brant. Det var kult da! Vi var et nytt og spennende band og det var første skiva var på indie.

0B8A8972

Dunderbeist med sminka fan i front. Foto: Tord Litleskare.

– Vi har jo laga mett med i musikk da, kommer det fra vokalisten, – Det vi tenkte med den nye plata Hyklere, var at vi skulle bruke litt mer tid i øvingslokalet. Litt tid til å kjenne på det og ikke bare stresse ut ting. Vi har et eget studio og vi lager mye musikk. For oss er det ikke noe problem. – Vi ville kjøre mer kvalitet enn kvanitet, supplerer Ronny og replikken kommer raskt fra sidemannen, – Eller bare jobbe annerledes. Sånn har det vært hele veien. Vi har gjort masse dumme ting, men det har vært bra for bandets del, ikke nødvendigvis for karrierens skyld, men vi har ønsket å prøve mange ting, bare for å utfordre oss kreativt på alle måter.

Det er vanskelig å kalle det jeg er vitne til for et intervju. Jeg trenger egentlig ikke å stille så mange spørsmål. Hvor den ene avslutter, begynner den andre. – Vi har skrevet låtene med en litt annen tilnærming også, begynner Ronny, – På Hyklere har vi jobbet frem låtene litt mer i felleskap, fremfor å lage de i studio før vi så går i øvingslokalet. Siden vi har hatt et studio siden vi starta, så har vi å spilt inn før alle har hørt igjennom materialet minst en gang. – Denne gangen hadde vi masse skisser som var veldig råe, fortsetter Torgrim, – Mange av dem har blitt laget på min dass, ler han, – Det er god akustikk og der satt jeg kun med kassegitar og headphones-mic. Senere har det blitt tatt med inn i studio og har blitt gnikket og gnudd på av alle.

Mer Voksent

Bandet har krympa fra syv til fem medlemmer og er nå i typisk rockeformat. Sminken har blitt droppa og bandet fremstår slik de kanskje ville gått kledd til vanlig. I tillegg har deres nye skive blitt omtalt med to ganske ladede ord; ærlig og voksent. Situasjonen på backstagen blir noe selvmotsigende når et bandtryne kommer opp trappa med et flir – Det står noen nede og skal ha autografer.

0B8A8981

Torgrim Torve vræler kvelden ut! Foto: Tord Litleskare.

Torgrim signaliserer at han har hørt beskjeden og svarer automatisk på spørsmålet mitt. – Noe av grunnen til at vi ville bruke mer tid var fordi det ble mer viktig å gå bort fra sminka. Bevege oss vekk fra det som definerte oss før. Nå ble vi jo også fem stykker og fikk et standard rockeformat på scenen. Vi ville snakke om nære ting og være så ærlige som mulig. Med en maske så spiller du en rolle med en gang. Da har man en karakter og i det er det også mye å hente. Vi ville legge bort det og ikke lene oss på staffasjen lenger, det skal handle om bandet og musikken. Vi har jo småbarn og et liv utenom, så det er jo bare naturlig at det blir voksent. I tillegg har vi holdt på med dette i altfor mange år, ler han.

– Med det låtmaterialet og tekstuniverset som vi har nå, så kler vi ikke at vi står der og er sminka som noen bajaser, fortsetter Ronny ivrig, – Det blir selvmotsigende og derfor velger vi å forandre det visuelle.

– Vi kunne ikke stå der og bli trodd med de greiene, fortsetter Torgrim, – Det nye materialet kunne ikke ha noe tulleform. Det måtte være så troverdig og ekte som mulig.

Dunderbeist sminka

Da Dunderbeist brukte sminke spilte de også i barneselskap. Foto er hentet fra bandets facebook-side

– Falt masken naturlig?

– Vi har lett etter en mulighet for å gjøre det ganske lenge. I mange år, ler Torgrim noe som resulterer i en kakofoni av latter.

– Det er noe dritt å gni seg i trynet etter hver gig, kommer det fra kroken til Ronny før Torgrim ser ertende på en av sine bandkamerater som plutselig befinner seg i rommet. – Kristian likte det veldig godt. Fikk markerte øyenvipper og sånn.

Bassisten tar det med et smil og benytter sjansen til å komme til ordet. – Fikk jo en del oppmerksomhet. Litt homo og sånn, damer liker jo det sier han med glimt i øyet, – Da prøver de jo hardt å konvertere deg etterpå. Jeg er faktisk dritskuffa over at sminka er kutta.

Om ikke voksent, så morsomt.

En språklig dualitet

Dunderbeist har gitt ut plater på både norsk og engelsk. Mens de høres ut som et nåtids rockeband når de synger på engelsk, så har de et langt større særpreg når de synger på norsk og da særlig på dialekt. Hyklere skiller seg igjen fra de foregående skivene på norsk ved at tematikken virker mer hverdagslig og at innslagene av voldelig bonderomantikk er fraværende. For å summere det hele, så virker Dunderbeist som to forskjellige band på de to respektive språkene.

0B8A9000

Dunderbeist ringside. Ze natives are getting restless. Foto: Tord Litleskare.

– Det er det, kommer det kjapt fra Ronny, – Det er i hvert fall slik når vi velger ut låter, kommer det fra vokalisten ved siden av, -Det er veldig tydelig hvilke som er norske og hvilke som er engelske før de har noen tekst. – Det føles enten norsk eller ikke norsk, så kommer teksten, ler Ronny.

– I frykt for å bruke et ladet og overbrukt ord, men det blir kanskje mer folkelig?

– Med dialekt blir det ikke urban feel på det, ler Torgrim, – Det er bra. Vi er en gjeng skaunisser hele gjengen. Vi er født og oppvokst langt utenfor sentrum og det er nok en ting som beskriver en ærlighet. Hva vi er og ikke hva vi prøver å være.

– Gikk dere fryktløst inn for å synge på dialekt?

– Den første vi gjorde var i 2010 med EP-en Rovmord og var et ledd i et prosjekt. Vi hadde aldri gjort noe på norsk før. Vi tenkte “La oss prøve det.” Det var en eksperimentell fase av Dunderbeist, forklarer Ronny. – Den eksperimentelle fasen har vært ganske vedvarende, ler Torgrim før Ronny glisende prøver på nytt, – Det er en av grunnene til at vi har havnet der vi er nå da. Vi har ikke bare eksperimentert med det visuelle, men med språket og sjangerblanding. Det har satt seg dypt i oss.

– Med EP-en Rovmord og med den selvtittulerte som kom etter, føltes det riktig å ha med folketoner inn. Da hadde vi fremdeles sminka, men da snakka vi om overdrivelsen av en erketype, sierTorgrim, – Alle disse sinnsyke historiene om folk som bodde alene i skauen og var fucked up i hodet.

– Det er jo bygda.

– Det er bygda. Myten som det er lett å skrive tekster om. Vi prøvde å finne en greie. En knagg å henge det på, men også å overdrive ved å bruke språk og dialekt.

Dunderbeist tømmer

Dunderbeist på hjemmebane.

– Det er bygdedyret som kommer frem på de platene?

Bygdedyret er jo alltid tilstede, kommer det glisende fra Torgrim, – Spesielt der hvor vi kommer fra og der du kommer fra. Det er alltid tilstede.

– Er det en problematikk med å bruke dialekt i stor grad? Det jeg tenker på er at det kan skape en forventning om hvordan bygda er. På Lillehammer er jo dialekta så å si borte.

– Det er den i Hamar sentrum også. Det brukes som en overdrivelse for å bekrefte noe. Man sier noe på brei dialekt for å poengtere noe. Det bærer mer preg av det enn at det er en del av dagligtalen, forklarer frontmannen, – Man vrenger over for å poengtere noe i en vits eller for å slenge dritt. Det som er litt morsomt er at studioet vårt ligger midt mellom skau og bygd. Med skau og jorder rundt, faller det seg naturlig å bruke dialekt.

Avslutningsvis lurer jeg på om de kommer til å fortsette å gi ut plater på norsk og engelsk?

– Jeg føler vel egentlig at vi har funnet noe som vi har mer å gå på, begynner Torgrim, – Sånn har det alltid vært. Vi ga ut to engelskspråklige etter hverandre og vi fikk mye oppmerksomhet på den andre vi slapp og det er jo kult det! Vi har fått mye anmeldelser og oppmerksomhet på Hyklere også.

– Vi har fått flere internasjonale anmeldelser enn norske på sisteskiva, skyter Ronny inn.

– Hva med publikumsreaksjonen etter konserter som i dag, hvor dere synger på norsk. Dytter det dere i noen retning?

– Vi har masse å gå på med det norske og det er det som føles riktig, kommer det fra vokalisten, – Det er sånn det er når man har funnet noe man er nysgjerrig på og vil jobbe videre med det. Vi har også noen låter som ikke kom med på plata. Vi har lyst til å jobbe mer med dette universet.

– Neste skive kommer nok meget trolig til å være på norsk også, kommer det kort fra Ronny.

– Det er hundre prosent, sier Torgrim engasjert, – Om tre år vet vi ikke. Så lenge vi fortsatt er nyskjerrig på det og vil utforske det, så fortsetter vi å gjøre det. Når man føler at potensialet ikke er der lenger i så stor grad, så er det lett å hoppe over på et annet språk. Kanskje vi gir ut en skive på dansk, avslutter han med latter og så må autografjegerne få oppmerksomheten til de to.

 

Skrevet av Knut Gigstad