Den mørke siden av lysfesten

Ett av morderne norsk punkrocks mest populære band, Silver, er tilbake. Med hjelp fra gode venner på låtskrivingsbiten skal det sikres et helt nytt album fra kvintetten neste år. Men holder de mål live?

10659353_845041168859559_2158784055082139919_n

30.000 hadde møtt opp på Lysfesten i Bergen lørdag ettermiddag. Ikke fullt så mange hadde tatt turen til kjelleren på Garage for å se tre av landets heteste punk- og hardcoreband for tiden. Det var likevel mer enn et respektabelt antall oppmøtte – to hundre? – med tanke på at det også var Mayhem på Verftet, Casiokids-hyllest på Hulen og ikke minst anarkopunklegender på Blitz i Oslo som lokket.

Etter å ha dradd guttungen med på surrealistisk teater på Bergen Kjøtt og sendt han hjem med en kompis,  traff jeg på en vennlig og vakker sjel med gjestelisteplass til meg. Jeg fikk heldigvis god tid til å kjøpe første ølen før Girl Army tok scenen, 30 min. etter oppsatt tid. Og da mener jeg virkelig tok scenen. For dette er et band som krever din oppmerksomhet. For utrente ører hjelper det gjerne å ha hørt på låtene dies før man sjekker de ut live, for her går det ikke bare unna men det er også jævlig intrikat og komplekst. Uten å bli helt Dream Theater selvfølgelig. Lyden er upåklagelig, de erfarne musikerne ser ut til å kose seg og vokalist Sondre kjører på med alle de flotte triksene i boken der han tilsynelatende svever mellom liv og død på en line av mørk, skitten, metallisk hardcore og med mikk-ledningen rundt halsen.

1376342_563233263731617_1786178561_n

Gørlza. Foto: Francisco Munoz

Upstrokes, opprinnelig fra Son i Vestby, eksisterte for et halvt dusin år siden og gjestet Bergen sist sammen med Backyard Babies i 2007, en affære jeg dessverre bare fikk med meg hovedattraksjonen av. CD-EPen «Gonna Get ‘Em» ble nylig relansert og bandet varmet så opp for NoFX i Oslo i vår før de nå altså har spilt i landets 4 største byer over to helger sammen med Silver og lokale helter. Spørsmålet jeg stiller meg etter å ha hørt de nye låtene live for første gang er hvem Upstrokes egentlig ønsker å være. For det nye kræsjer totalt med det gamle. Foruten den rolige «Bad Motherfucker» var det et svært gap mellom gammelt og nytt, noe som fremtvinger en tanke om at Upstrokes er frontfigur Åsmund Landes alternativ til Oslo Ess, en slags lekegrind for alt som ikke funker i det etterhvert så glattpolerte pop’ete punkbandets univers. Denne lekegrinden bør i så fall revurderes. Riktignok har Oslo Ess én fot samme sjanger som Upstrokes’ svenske likemenn Voice of A Generation og amerikanske forbilder Rancid, men der stopper også likheten opp. Upstrokes var inne på noe jækli bra på EPen. Nesten ti år seinere kjenner jeg at jeg i det minste må høre mer på låtene deres før følelsen av at dette er et feilsteg kan revurderes. Jeg begynner med split 7’eren med Silver og gruegleder meg til en eventuell neste utgivelse.

10733726_871478826215793_5418430771887226727_o

Sølvguttene i Stavanger dagen i forveien

Silver ja. Bandet mange elsker å hate og flere kanskje hater å elske. Jeg for min del ble frelst første gang jeg så de og har ikke sett meg tilbake siden. Og mens jeg stod der på lørdag – edru og smånervøs for å få en dritings, pogende tenåring i trynet – kunne jeg ikke dy meg for å lure på hva i all verden det var som gjorde at Silver ble så forbanna populære? Jada, de vant Alarm-prisen på by:Larm rett etter debut-fullengederen var sluppet, de ble A-listet på P3 med «Angels Calling» – en låt de seinere nektet å spille live pga. de negative, kommerse assosiasjonene den hadde dradd med seg – og de spilte mye og bra rundtomkring i landet. Men hva var X-faktoren, den som løfter enkelte band over alle andre? Var det sminken? Var det religiøse bakteppet? Eller var det vokalistens øyne? Sikkert alt sammen. Men jeg tror det at de appellerte til begge kjønn hjalp mye på populariteten. Og at de var så forbanna annerledes, akkurat som New York Dolls, Turboneger, Sex Pistols osv. osv. Her kom det plutselig 5 sminkede unge kristne gutter som så ut som jenter som spilte breidbent sleaze-punk og ga en god faen i alle andre. Da gjør man inntrykk i en bransje med masse lavmælte, jantelov-infiserte flinkiser. Og hurra for dét!

1502897_871117009585308_6807642542227905240_o

Silver anno 2014. Tøffere enn bussen for toget.

Av kveldens konsert visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente men uansett så innfridde det. Øyesminken var oppdatert slik at alle så ut som de nylig var oppvåknet fra de døde. Peter Larsson lagde grimaser. Even Oppheim mistet kanskje bandanaen sin men gjorde seg som en vakker krysning av Danzig og Frankenstein. Og Ivar Nikolaisen, kanskje en av tidenes norske punk-frontfigurer, var som vanlig fra aller første stund. Ryktene er mange men jeg vil helst ikke vite hvor han har vært og hva han har gjort på de siste årene. For makan til hyggelig fyr og intens frontmann finnes vel knapt. Silver sin, og spesielt hans, kontakt med publikum er ganse så unik. Det er ikke ofte jeg ser band som utnytter band-publikum anti-atagonismen så effektivt som  denne bibelbelte-gjengen. Det ga, sammen med litt Mayhem-diss og selvironi som krydder i en hit-parade det oser kred og respekt av, en helhetlig konsertopplevelse stående til nesten toppkarakter.

For joda, de spilte «Funeral Class One» og faktisk også «Angels Calling» fra debuten «White Diary» men ikke «Dark Side of the Light». Og jada, de dro «Any Road» og alle de andre godbitene fra «Wolf Chasing Wolf» – en plate som vokalist Nikolaisen knapt nok husker navnet på i følge han selv – men ikke «No Place Left To Go». Og de tviholder fortsatt på «Riot 1-2-3» som avslutningslåt. Kill your darlings sier bare jeg, uten at jeg forventer at bandet selv bryr seg.

10431193_778596068837403_3127463146646524455_o

Bryr seg faen ikke om hva andre mener

Selv om publikumsmassen kunne virke å være litt tynne i rekkene så var det mer enn nok haraball – sjekk bare bildene her. Alle kristen-punkerne som nå er bikket 25 var plutselig 15 igjen og Silver virket mer enn fornøyd nok med å være nostalgisk soundtrack til reisen tilbake til mer hormonfylte tider. Til tider hadde jeg opplevelsen av å være på en intern-fest og for en crowd-hater som meg selv kunne det bli en prøvelse. Men med en bak-katalog og sceneopptreden som Silver sin er det vanskelig å bli gretten. Jeg er for gammel til å bli frelst av en konsert nå men gud hjelpe meg så glad jeg er for at jeg heller gikk på Garage enn på lysfesten.

Av Bjarte Malum

2 Kommentarer

  1. Knockknockcock

    2. desember 2014 at 14:52

    «hyggelig», «god kontakt», «selvironi», «nostalgisk», «intern». Men ikke et ord om hvordan bandet låt, tekniske kvaliteter, samspillet dem imellom på scenen, rekkefølgen på låtene, eller hva som var annerledes ift. platen. Så hvordan var egentlig konserten?

    • Bjarte Malum

      11. desember 2014 at 12:12

      Hei!
      Bandet låt meget bra, mye takket være lydmannen som danset med hendene bak spakene på sin medbragte PA.
      De tekniske kvalitetene var sikkert kjempebra og samspillet upåklagelig men rekkefølgen på låtene husker jeg ikke. Silver har gitt ut 3 plater (fullengdere) der debuten skiller seg litt ut fra de to etterpå. Jeg er litt usikker på hvilken av disse du sikter til men hvis det er Wolf Chasing Wolf du tenker på så skal det nå godt gjøres å kopiere det lydbildet fra en scene for å si det sånn.
      Konserten var egentlig dritbra. Det eneste jeg har å utsette er småting; de viste bittelitt rustenhet før oppstarten av enkelte låter og så er jeg litt uenig med enkelte låtvalg. Men alt i alt meget bra.
      Hvis jeg skulle tatt med alt du etterlyser ville anmeldelsen, som allerede er litt lang, blitt altfor lang. Du vil heller neppe finne dette i en hvilken som helst annen type anmeldelse. Det du derimot får her, i tillegg til en rein konsert-rapport, er en liten analyse av fenomenet Silver. Er ikke det flott?

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Ruzt.no

Theme by Anders NorenUp ↑