The Dogs sin frontmann Kristopher Schau har vært med i musikkbransjen i en årrekke nå uten å kunne spille noe selv. Før Oslo-sekstettens tredje album «Black Chamelon Prayer» har det bare rent ut låter av maskineriet. Bjarte Malum tok en prat med den legendariske skikkelsen fra norsk underholdningsbransjes skyggeside og oppdaget kanskje overaskende lave ambisjoner og hvor de gledet seg mest til å spille.

1980054_260738304097487_1194210213_o

Skyldig.  Foto: Therese C. Wangberg

Du har en svær tatovering på ryggen der det står «guilty» og på «Black Chamelon Prayer»  har dere en låt kallt «G.U.I.L.T.Y.». Fortell om den!

 – Altså, jeg har alltid vært fan av prating i låter, sånn som The Shangri-La’s dreiv med for eksempel, men jeg har liksom aldri orka å prøve det sjøl, så da var det vel på tide. En av de få gangene jeg har hatt teksten klar før melodien er faktisk med «G.U.I.L.T.Y.» Det viste seg riktignok å være jævlig upraktisk siden det er 6 bokstaver i det dumme ordet og da blir jo låta delt opp i 3-takter, ikke 4 som jeg er mest glad i. Og så har du jo det at bandet tydeligvis synes det er jævlig vanskelig å stave «G.U.I.L.T.Y.» også, så jeg må jo av med skjorta da, ikke sant, så de får sett. Det var forøvrig et mareritt å få den teksten til å gå opp, men når jeg omsider har blitt såpass fornøyd med den så er jeg glad for at du trakk den frem.

10854224_374334119404571_350608857658269332_oVar dette Den Vanskelige Tredjeplaten?

– Du, den var ikke vanskelig i det hele tatt. Det kommer faktisk så mye låter for tida at det kjennes som om huet mitt holder på å revne. Vi fikk litt tidsnød, det var det eneste. Orgelmannen vår (Christian Spro – journ. anm) skulle bli far så vi visste at vi måtte bli ferdig i studio før han ble altfor opptatt. Komboen vi har i bandet nå er perfekt og han kan ikke erstattes så det måtte gjøres nå. Det ser forresten ut som den 4. platen blir lett også, så det blir vel heller Den Vanskelige Femteplaten.

Fortell litt om forskjellen fra debuten «Set Yourself On Fire And Follow The Smoke» til den andre og tredje platen.

 – Ja, den første er jo satt sammen av 5 singler spilt inn på 5 ulike tidspunkt. 1. singelen ble spilt inn på én kveld og er nesten ikke mikset. Den 2. lige så. Plutselig kom de tre neste, så da fant vi ut av vi like gjerne kunne smelle det sammen til et album. Det låter jo helt jævlig når du hører det i ett strekk, ikke sant? Ingenting er mastret eller noen ting. Nivåer opp og ned. Album nr. 2 og 3, der spilte vi inn hver plate i ett strekk, med like innstillinger, og fikk det miksa av en ekstern fyr, så da begynte det å låte litt som det skulle.

10661805_340402799464370_8392683057058708362_o

Den Vanskelige Andreplaten

Ok, så vi er enige om at det er et skitnere lydbilde på debuten. Men det er også mer primitive låtstrukturer på debuten, yes?

– Jah! Jeg blir jo flinkere, håper jeg. I hvert fall et snev. Og folka i bandet er mere trygg på meg også etterhvert, hva jeg vil og sånn. Jeg kan jo ikke spille en dritt omtrent. Setter fingrene på gitaren der det høres bra ut, spiller inn demoer på kassegitar og sender til de andre. Så når vi møtes i øvingslokalet klarer jo ikke jeg å fortelle de andre hva slags grep jeg har spilt eller hva ting heter, jeg må beskrive det liksom. Så den prosessen har blitt bedre med tiden, definitivt.

 Kommer pop-elementene i låtene bedre frem i en slik kontekst?

– Ja, absolutt. Og så må du huske på at Christian synger i Sweden, Roar på bass produserer jo pop på siden og jeg har The Terrifieds som er rein powerpop. Så da blir det jo litt deretter. Og vi beveger oss jo i en mer poppa retning og. Det er ofte de melodiske tinga jeg kommer med på øver’n, som jeg får mest respons på fra de andre, og siden man jo er såpass hore at man ønsker et klapp på skulderen når man har kommet med noe nytt, så har det sneket seg inn noen flere sånne.

1960779_260738377430813_1276417740_o

Det er godt å være på turné. Foto: Therese C. Wangberg

På releaseturnéen deres i januar og februar skal The Dogs innom flotte etablissementer som Lundetangen Pub, Harvest Bar i Kvinesdal og ikke minst Drengastova på Austevoll. Har dere noen forventinger til disse stedene kontra mer etablerte Rockefeller som John Dee, Checkpoint Charlie og Hulen?

– Austevoll blir så bra – woho! Det var helt mindblowing fett sist. Der og Audunbakkenfestivalen var helt topp forrige runde. Alt var helt texas. Men dritbra arrangører altså, med alt på stell. På Harvest kjenner vi jo Per Åge, og det er et jævla fint lokale, så det blir også helt topp.

10378223_279109695593681_4877529896078735783_n

The Dogs takker menigheten et sted i bygdebibelbeltet. Foto: Carolin Engel

– Vi merker også at kvaliteten på publikum ofte henger på arrangøren. Er det en ildsjel som har dratt i gang konserten så er han også som regel flink å utdanne folka som kommer. Man merker kvaliteten på arrangøren på publikum altså. Spiller du på Blårock i Tromsø så vet du at publikum har hørt låtene for eksempel. Det handler jo om kultur da. Noen steder, i innlandet, steder som ikke ligger inntil havet, der er det ofte noe gærnt. Der håpet er lavt, der er det mørkt. Ha ha, jeg burde skrive noe om dette.

10898077_374333229404660_3765982269915061665_n

«Hei, pass deg for dodraugen a»

Hvorfor står dere med beina i vannet på coverbildet? Er det for å illustrere at dere ikke har råd til sko og at folk derfor må kjøpe CDen og ikke bare streame den?

 – Jeg velger å si ja. Rett og slett for å øke merchsalget. Men vi hadde faktisk på sko altså. Det var i Akerselva dette og buksene stinka etterpå. Det har jo blitt en oase av sprøytespisser og rustne sykkeldekk etter hvert, den lille bekken vår.

Merchsalg ja.. Kanskje du kan si litt om de skiftende trendene som vi har opplevd de siste 10 årene. Du har jo vært med siden CDens storhetstid.

– Jeg har vært med siden kassettens storhetstid! Merchen er faktisk lik. Folk kjøper like mye t-skjorter som før. Det er verre med platesalget. Men jeg hadde en jævla fin prat med den forrige trommisen vår der jeg klagde min nød. «Vi selger jo ingen skiver lengre» sa jeg, hvorpå han svarte «Ja, men Kris, du har jo aldri solgt noen skiver!» Og det er jo sant det. Ellers er de lavere hyrene på livemarkedet noe som er langt verre for meg, som aldri har tjent penger på skiver.

10904006_377849912386325_5076922863294646606_o

Et eksempel på et fysisk rockeprodukt som kan kjøpes for fysiske bitcoins.

Har dere planer om å bli store eller?

– Nei, det er ikke noe større planer enn å spille nå, og gi ut en skive til. Jeg skal faen meg gjøre akkurat det jeg gjør nå til jeg dauer. Vi har jo håpet selvfølgelig men det begynner å se mørkt ut. Det jeg mest av alt ønsker meg nå, det er tre spillejobber i Tyskland der man ikke taper penger og ikke må sove på en nedrunka madrass mens en barbeint hippie med dreads og en sjæfer som lukter oppkast svinser rundt huet ditt og gnåler om «makta». Vi hadde en del av de med Cum (The Cumshots, Schaus tidl. band – journ.anm.) Fy faen. Klarer vi det så skal jeg være jævla fornøyd ass.

 

«Black Chamelon Prayer» er ute digitalt og fysisk nå.
The Dogs spiller på Hulen fredag 13. februar, passende nok.

Av Bjarte Malum
Ikke-krediterte fotografier fra The Dogs’ Facebook-side.