12933117_10154185960695992_91960048033319271_n

Klangkollektivets første utenlandske lansering skulle opptre på Hulen. Mon tro om å opptre på selveste første april er et dårlig omen?

Det kan nesten virke slik når jeg endelig har kommet meg til Hulen denne fredagen. Rastløsheten sitter i de fremmøtte. Noen går hvileløst omkring, fra scenen til en av Hulens to barer. Oppvarmingsbandet Kongle gjør det de kan, men de har opplevelsen mange oppvarmingsband har hatt før. Det spede publikumet står litt spredt omkring.  I ansiktene til de fremmøtte kan du lese flere reaksjoner. Nysgjerrighet, utålmodighet, noen fikler med telefoner, andre digger musikken, men de som skriker er vennene dine.  Folk er på vent, det er banen til oppvarmingsband. En annen kjent klassiker er at når det står ‘dørene åpner klokken 20:00,’ så betyr det ‘konserten starter klokken elleve. Det er klokt å hølje nedpå ni øl til.’ Det merkes på antall fremmøtte og det er ikke så mye Kongle kan gjøre med det. Langt større band har gått på samme smellen. Slikk sårene og tenk på neste konsert, det er den eneste kuren.

12923319_10154185960800992_8818743949552961208_n

Det er fremdeles glissent i det De Underjordiske går på scenen. Jeg står helt fremst sammen med medlemmer fra Klangkollektivet og så starter danskene sin klagesang med vreng. Det du hører på platen av bandet, har du hørt fra en rekke andre band også, men det er en formel som fremdeles funker, selv om den er femti år gammel. Kanskje mer til og med. Den klagende og melankolske musikken har tyngde, den er langsom, men også fengende. De skingrende gitarene og sitar-effekt på gitarlyden har ført til at de har blitt sammenlignet med en del av 60-tallets rock-og psykedelia band. Du kan trekke visse paralleller til Velvet Underground også, men De Underjordiske er ikke alltid skingrende nok. Musikken bærer med seg en arv som strekker seg derfra til band som Cocteau Twins, The Jesus and Mary Chain og My Bloody Valentine. Den videre arven derfra ligger i band som Savages, men også De Underjordiske. Med mer moderne sammenligninger kommer også nyere referanser som shoe gaze. Du kjenner dette igjen i musikken, men det er ekstra betegnende live. Det er her noe litt underlig skjer. Vi står fremst med fokus på scenen. Jeg tar hint fra Klangkollektivets representanter og det blir psykedeliske armbevegelser, digging og generell god stemning. Jeg tar et kjapt blikk tilbake. Det føles ikke ut som jeg har vært her lenge, men det har kommet til langt flere. Det er ikke smekkfullt, men musikken og den gode stemningen har spredd seg. Publikum er også en blandet forsamling. De er stort sett yngre, men musikalsk og subkulturelt tiltrekker bandet seg et blandet publikum bestående av hipster-kids, indie-fans og metal/rocke-hugguer.  Slik musikken er beskrevet, så er ikke sammensettingen av publikum overraskende. Har danskene et eller flere trumfkort? Jo, det var dette med nærvær på scenen.

12891749_10154185960980992_1017968019514271985_o

På de tre medlemmene på bass og gitar, kommer den ganske typiske oppfatningen av et shoe gaze-band frem i pannebrasken. Det som bryter ganske markant ved det bilde er vokalist Peter Kure sin nærhet og inderlighet. Han har helt sikkert blitt sammenlignet med Jim Morrison noen ganger, men i undertegnedes øyne er det først og fremst på grunn av klesstil og utseende. For all del, noe av det skyldes fremtoning, men jeg tviler på at Peter Kure er en pille-junkie av dimensjoner, så de resterende sidene av en bokstavelig Jim Morrison-kopi uteblir. Han greier også å gjennomføre en konsert uten å ende opp komatøs i en dam av sin egen urin ved konsertens konklusjon. Slå den Jim!

Denne nærheten som jeg prøver så sirlig å beskrive går fra bandet ut i publikum. Det er suggerende musikk og det er kanskje det som forener indie-kids og rockerne. Det er fengende, men det er nok uansett et pluss hvis man lar seg rive med. Det er kanskje hemmeligheten? ‘Du må ha feelinga.’ Replikken fra Balla Jazzhus i filmen Showbiz klinger like bra i dag som de gjorde i 1988. Det er ikke ment å fornærme bandet, men musikken er ikke så vanskelig å leve seg inn. Selv om det kanskje er et kriterium for å like musikken, så skaper det ikke et så skarpt skille som du ser ved doom-band, hvor tålmodighet og en god porsjon nysgjerrighet belønnes behørig. Her er det musikken og fremførelsen som trekker folk, det er noe gjenkjennende ved det og selv om det i dag stort sett trakk den yngre garde, så har De Underjordiske muligheten til å trekke ung som gammel til sine konserter.

Skrevet av Knut Gigstad