Cocologoblackwhite

– Tror du noe av dette kommer til å bety noe? Mike Dean ser på meg, og faktumet at de har spilt åtte kvelder i strekk gjør seg synlig i alt han foretar seg. Han minner om en yngre versjon av Tom Waits. Jeg følger tydeligvis ikke helt med og jeg får spørsmålet slengt i trynet en gang til, denne gangen med overbevisning. – Tror du noe av det du bryr deg om kommer til å ha noen betydning når den store meteoren treffer kloden? Jeg har fokuset nå og jeg er satt på limpinnen av frontmannen i et av mine absolutt store favorittband, ingen ringere enn Corrosion of Conformity. Etter å ha samlet tankene litt, stålånden til en mann på turne gjør det med deg, formulerer jeg et spørsmål. – Har vi gjort pop-kultur så ubetydelig, takket være at den spres så lett, at den tar utsletter seg selv? Mike Dean ler godt av spørsmålet. – Det er kanskje ikke så ille i visse tilfeller. Hvordan ville du likt at en fremtidig kulturell besserwisser mener at Franz Ferdinand representerer din samtid? Vi ler begge så sofaen rister. corrosion-of-conformity Rocks Originalen Corrosion of Conformity begynte i sin tid som et skranglete hardcoreband, og det i en stat som mange misvisende har kalt en bakevje, nemlig North Carolina. Album som Eye For An Eye og Animosity, ga både hardcore og crossover en vitamininnsprøytning. En milepæl skulle komme i form av albumet Blind, som også er den første platen hvor Pepper Keenan er med. Han hadde vokalen på sangen Vote With A Bullett og dette signaliserte Pepper Keenan æraen av bandet. Som både ny frontmann i bandet og også den som var toneangivende, gikk bandet inn i stoner-rock og streit rock. Det resulterte også i en platekontrakt med Columbia, og dette var den mest suksessrike perioden for bandet. Det siste albumet Pepper Keenan var med var In The Arms of God, en solid rockeplate, men også jævelig polert. Pepper brukte mer og mer tid på Down og det virket som om Corrosion of Conformity skulle forlate oss for godt, men det var inntil Mike Dean og resten av originalbesetningen fra 80-tallet bestemte seg for å dra ut på turne. – Pepper ringte oss opp og fortalte oss at han hadde fått noen tilbud om spillejobber i Europa, begynner Mike, – Det virket ikke som om Down kom til å gjøre noe av det, så vi tenkte at dette blir jo fett! Så viste det seg at Down var mer opptatt enn det han trodde, men vi var såpass gira på å spille, så vi bestemte oss for å gjøre det som en trio. Jeg foreslo det som en spøk, men det var ingen som lo, avslutter han lattermildt. – Var det ikke også et krav fra din side at det ikke skulle være noen nostalgi-tripp? – Vi kan ikke gå tilbake til 1986, forklare Mike, – Vi er ikke tjueårene lenger. Vi kan ta de sangene og spille driten ut av de. Hovedmotivasjonen var det at vi ville lage ny og rå musikk. Vi ville ikke bli puttet inn i nostalgikategorien, selv om det kanskje hadde vært enklere å markedsføre bandet på den måten, du veit, hvis bandet er punk crossover fra det seine 80-tallet og alt det der. – Det er også jævlig mange band som gjør det også. Det er band som slapp en plate i ’81 og i 2014 så er det – WE’RE BACK! – He he, jeg har ikke lyst til å høres nedlatende ut, men noen ganger suger det og andre ganger er det bare – Alright! Bortsett fra perioden mellom In The Arms Of God og den selvtitulerte fra 2012, så har vi egentlig aldri hatt en dø-periode. Jeg og Reed Mullin har vært i et annet band som går under navnet Righteous Fool. Corrosion-Of-Conformity-IX Alltid en ny fødsel Jeg ble først kjent med Corrosion of Conformity med platen Wiseblood. Platen fra 1997 er ganske satt i stonerrocken, men for de som husker hvordan tidlig Fu Manchu høres ut, så kan man også høre hardcore-elementer i det de gjør på plater som No One Rides For Free. Det samme gjelder på Wiseblood. Etterhvert som man vokser som musikkfan og slik at man tydeligere ser sammenhengen mellom ting, jo enklere er det å forstå sammenhengen mellom fortid og nåtid. Om du greier å sette like mye pris på begge ting, er ene og alene opp til din personlige smak. Corrosion of Conformity greier nesten alltid å markere en ny begynnelse, uavhengig om det er med babyskritt eller ei. Du ser det fra begynnelse med hardcore og crossover til den myke overgangen fra det til rock og stoner. Den nye æraen med Dean, Mullin og Weatherman reflekterer både fortiden, men også hva som er i vinden i dag. – Alle var med på ideen om å lage en ny plate, sier Mike når han tar meg tilbake til innspillingen av den selvtittulerte platen fra 2012, – Vi bare begynte å spille for hverandre og vise hverandre forskjellige ideer. Ganske kjapt hadde vi noen nye låter. Vi trodde egentlig at det skulle bli noe ala Animosity. Under innspillingen av skiva hørte vi på mye av den samme musikken som påvirket oss på den tiden, som Discharge, Motorhead og MC-5. Da vi begynte å spille inn, så kunne vi egentlig ikke planlegge for det. Vi sa det vi hadde på hjerte der og da og alt fløt ganske organisk. Det ødela kanskje vår store plan, men sånn ble det, humrer han. Bandet er ute med ny plate som går under tittelen IX eller ni for dere som gikk på knølskolen. Platen reflekterer bandet bedre ifølge Mike Dean – På den selvtittulerte dro vi til California uten utstyret vårt. Vi bare brukte hva enn som lå rundt i varehuset til Foo Fighters og det viser oss egentlig ikke fra en sannferdig side, ihvertfall ikke live. På den andre siden så spilte vi ikke så mye live på den tiden heller. Nå, etter at vi nærmest har fått en gjenfødelse live, så har vi også gjenoppdaget vår identitet på den fronten. I tillegg så brukte vi kun vårt eget utstyr på den nye skiva og vi brukte kun det billige studioet hjemme. Vi hadde de samme innstillingene som vi har live fordi vi ville at det skulle reflektere oss live.

Blabbermouth bilde

Blabbermouth bilde som det henvises til.

Fra Foo Fighters-hovedkvarteret kommer det også et annet prosjekt hvor medlemmene i Corrosion of Conformity er involvert. Blabbermouth viste et bilde av Lamb of Gods Randy Blythe sammen med Mike Dean og Reed Mullin. Dette var for noe som kan minne om et Probot-prosjekt under navnet Teenage Time Killer, bandet tar forøvrig navnet fra en Rudimentary Peni-låt. – Jeg er bare marginalt involvert i det prosjektet, humrer Mike Dean, – Det er ikke akkurat som om det er mye penger i musikkpresse om dagen og det er heller ikke slik at blekkene som skriver om det har høyt betalte researchere, så hvis du ser et bilde på Blabbermouth, så må det jo være sant. Latteren sitter i taket før han fortsetter. – Takket være det bildet, så virker det som om jeg er en stor bidragsyter, noe jeg ikke er. Jeg og Woody spilte inn noen bass og gitarpartier. Jeg gjorde litt datajobbing da de mista vokalparitene til Randy. Hvis noen i bandet vårt er innvolvert, så er det nok trommisen vår Reed Mullin. Supergruppa, eller prosjektet, som går under navnet Teenage Time Killer kommer også til innvolvere Keith Morris, Jello Biafra, Nick Oliveri, Greg Anderson og Pete Stahl. Show, don’t tell Det er en pågående fascinasjon jeg har når det kommer til låter og band jeg liker. Det gjelder tekster og blir jeg spurt, så sier jeg at tekstene ikke betyr så mye, men et lite personlig dypdykk i min egen psyke avslører at jeg har en pervers interesse for tekster. Det er ikke akkurat noe høytsvevende greier ala litteraturkritikk fra Morgenbladet, men interessen, den perverse interessen er nå der likefullt. I så måte er Corrosion of Conformity et band som burde tilfredstille min tørst og det gjør de, så til de grader. De har politisk ladede tekster, men ikke noe som maler det ut for mye. Noen eksempler fra plata fra 2012 er en velvalgt tekstlinje fra låten Your Tomorrow – Far from home brought by lies, fighting on you don’t know why, death rains down from on high, while rats get fat good soldiers die. En sang er låten The Moneychangers, hvor det det er finans og boliglånskrisen i USA som er temaet, men de bruker fraser som er inspirert av bibelhistorier – Thrown out of the temple, you know it didn’t last a day, now returned in the clothes of the pious, back to their old ways. Jeg kunne sikkert holdt på hele dagen og vist eksempler som er tilsvarende, men i utgangspunkt i disse låtene ber jeg Mike høflig om tillatelse til å dissikere hjernen hans. – Well. I’ll tell ya, begynner han, – Når jeg skriver tekster, og jeg har observert dette med Peppers tekster også, så prøver jeg bare få ned en tankestrøm på papir og så er det å skru det sammen poetisk med noen ord som fremkaller noen mentale bilder. Det har sin fødsel i  underbevisstheten og etterarbeidet består i å tolke det hele. Siden det kommer ut på den måten, så er det greit at det ikke er helt låst. Om tekstene ikke har en klar betydning akkurat der og da, så kan de få det senere.

390879_235448663198045_235448059864772_526915_549974276_n

Blast from the past? Både ja og nei.

– I god hardcore-ånd, så er det vel også greit å ikke falle for fristelsen av å nevne navnet Reagan femten ganger i en sang. – Dude, Mike ler så han nesten griner, – Jeg vet ikke om du kjenner til sideprosjektet til Tony Forresta i Municipal Waste? Det heter Iron Reagan. Jeg vet ikke hvorfor jeg synes det er så morsomt, men jeg gjør nå det, ler han. Arven coc_blast Hardcore og dens arv er noe som har vært debattert i diverse musikkblekker, men en bok som virkelig satte det på kartet er American Hardcore: A Tribal History. I bokens begynnelse beskriver forfatteren Steve Blush hvordan moderne musikk i dag er tungt influert av hardcore, takket være band som Queens of the Stoneage og Foo Fighters. Tidligere var jo mange av grungebandene på 90-tallet tydelig preget av hardcore og den alternative amerikanske scenen som hadde blomstret opp på 80-tallet. I senere tid så har nåtidens store pop-artister som Lady Gaga ikke vært fjern for å bruke noe av den visuelle stilen fra undergrunns punk, om kanskje ikke akkurat fra den amerikanske undergrunnen. Temaet er noe som engasjerer Mike Dean stort. Han og de andre i Corrosion of Conformity hadde sin oppvekst i hardcore og lever i dag i hva mange kan kalle etterlevningene av den.

Across the river

Across the River

– Hvis du tar utganspunkt i rock- og desert-scenen som den har blitt kalt, så er det et band som startet den og det er bandet Across the River. Det legendariske bandet med Mario Lalli og Scott Reeder. De hadde en kontrakt med SST, men de ble oppløst før de ga ut noen plate og der har du forbindelsen til Black Flag. Mike forklarer videre hvordan hardcore utviklet seg, for han og hans samtidige. – Det var jo på den tiden at hardcore begynte dø ut litt. Mange begynte å tenke – Dette er kult og energisk, men det er også begrensende. Vi kommer til å utvikle oss og gjøre andre musikalske ting. Grunnen til at mye av at det skjedde og måten det skjedde på, var fordi det var en scene og selv om folk ikke hadde hørt bandet ditt, så ville de sjekke det ut fordi det var hardcore. Bare der har du sjanse til å uttrykke deg som en tenåring ikke har idag, spytter han energisk, – Spontan musikk hadde en mye større plass i kulturen på den tiden. Derfor kunne band som Kyuss eller Sons of Kyuss spille i Los Angeles og vi kunne spille i D.C. med Minor Threat. Mike blir betenkt et øyeblikk før han fortsetter – Det er så annerledes i dag. På den tiden kunne du prøve deg og finne ut om dette er noe for deg. Bare se på Dave Grohl. Han begynte i Dain Bramage. Etterhvert ble han med i Scream og de gjorde det bra nok til at han fikk prøve seg for Nirvana. Da Nirvana gikk til helvete av helt opplagte grunner, startet han Foo Fighters og det ga han sjansen til å skrive pop-sanger, noe han fremdeles gjør i dag.

Lady Gaga Crust

Lady Gaga cruster seg

– Hva er så arven etter hardcore? – Det gjenstår fremdeles å se, begynner Mike Dean sakte, – Jeg tror hardcore ga rock en vitamininnsprøytning. Det ga ny næring til ideen og formatet som er rock. Hardcore gjorde rock langt mer kraftfullt, det er bare soleklart. Ikke minst holdt den fast ved noen av ideene ved hva som kreves av en musiker også, det å spille analog musikk, i motsetning til hvor pop utviklet seg på den tiden. I dag kan du se elementer av det i pop-musikk og noen tilfeller av helt jævlig elektronisk dansemusikk. Jeg vet ikke helt hva den definitive arven er, men den visuelle arven er overalt. I pop-musikk blant annet, og det er på godt og vondt.   Skrevet av Knut Gigstad