Denne uka har jeg sett igjen et par filmer som jeg synes får altfor lite skryt. Vet ikke helt om jeg kan kalle dem skjulte skatter, siden jeg tror de er ganske kjente allerede. Men jeg tror ikke så mange har sett dem. Sannsynligvis fordi den første kom ut i kjølvannet av Saw-filmene og det er tydelig at den smir på disse filmenes popularitet. Disse filmene er The Collector og The Collection. Du har sikkert sett coverene og tenkt at dette billige kopier av en film-franchise som ikke var så sabla bra til å begynne med. Og du vil ha delvis rett. Dette er cash-in filmer. Men filmer som er mye bedre enn de har noen rett til å være.

db7e8c87c81c7e8b9e0cdd009d60e23f

Jeg vil fokusere på The Collector i denne artikkelen siden det er en film jeg føler jeg kan anbefale i mye sterkere grad en oppfølgeren. Likevel ville jeg også ha sjekket ut The Collection hvis du liker originalen. En noe mer søplete film enn forgjengeren men fortsatt verdt en titt!

 

the-collection-writer-and-director-interview-marcus-dunstan-and-patrick-melton-on-creating-a-horror-sequel

Snu deg da for svingende! Han står rett bak deg!

En tidligere innbruddstyv, Arkin (Josh Stewart), bryter seg inn i huset til sin nye arbeidsgiver for å stjele en sjelden edelsten. Dette som en tjeneste til eks-kona som har satt seg selv i gjeld hos noen skumle folk, som truer med å komme etter henne og datteren deres hvis ikke gjelden tilbakebetales innen midnatt samme dag. Dessverre for Arkin er han ikke alene i huset. Arkin befinner seg plutselig i hus fullt av feller, og må bruke alle triks i boka for å overleve natten. Samtidig må han bestemme seg for hvorvidt han skal risikere liv og lemmer for å redde familien som bor der fra den maskerte sadisten som holder dem til fange.

the-collector-movie-blindfold-duct-tape

10253326_ori

Slakterfjes kom med flesket!

Så enkelt kan det gjøres! The Collector har ingen spektakulære tvister eller dyp tematikk, men den enkle historien anerkjenner filmens styrker og fokuserer på tett spenning og smart bruk av effekter. Filmen har fått et ufortjent dårlig rykte på seg for å være ubegrunnet voldelig og blodig, men det er ikke en rettferdig vurdering. Ja, The Collector er blodig og den har noen ganske grove scener for en film som er såpass kommersiell, men siden den hovedsaklig prioriterer spenning over sjokk og har en større forståelse for oppbygging enn hva Saw-filmene og dens mange kloner har, blir det aldri en ren «torture porn»-film. The Collector er mer Alfred Hitchcock enn Eli Roth, og selv om filmen neppe kan beskyldes for god smak, er det sjelden vold for voldens skyld.

 

coll1b

Det skapes en følelse av gru ved at helten stadig må utmanøvrere og utliste skurken, og dette er filmens beste side. Denne «katt og mus»-leken bygger både spenning og uhygge og holder på interessen til publikum. Arkin må stadig holde seg selv skjult, og samtidig være så stille som mulig når han sniker seg gjennom huset. Dermed blir lyd, og spesielt mangelen på lyd, særdeles viktig. Knirkingen fra en dør eller en løs gulvplanke kan bety forskjellen mellom liv og død, og lyddesignet er svært effektfullt og enormt viktig for filmen. Det fører til en genuin følelse av uro og gjør at man som tilskuer lever seg inn i filmen. Man kan føle musklene spenne seg og hjertet pumpe, noe som er en svært sjelden opplevelse med moderne skrekkfilm.

 

Collector 4

594

det var siste gang Ole tafset på godsakene når tante rød var på besøk!

Litt av æren bak denne effekten er knyttet til bruken av en sympatisk hovedkarakter og en anonym, ondskapsfull skurk. Introduksjonen av hovedkarakteren er simpel, og du får aldri vite mer enn det helt nødvendige. Dette fungerer til filmens fordel siden helten blir mer en erketype enn en faktisk person, og fungerer som et motstykke til skurken som er selve inkarnasjonen av sadistisk ondskap. Arkin er ingen dyp karakter, men han har en sterk motivasjon (å redde eks-kona fra å bli drept av nådeløse gangstere) og sympatiske sider (et godt forhold til datteren, og et ønske om å gjøre det rette). Dette, pluss den enkle rammen (vanlig fyr i uvanlig situasjon) og tolkningen til Josh Stewart, bidrar til at man investerer mer i filmen enn hva man ville gjort ellers. Man skulle ikke tro at dette var slikt et viktig poeng, men det er faktisk slik i skrekkfilm generelt at figurene ofte er usympatiske og mangler den grunnleggende motivasjonen som rettferdiggjør deres handlinger. En av grunnene til dette ligger sannsynligvis i fremveksten av slasher-filmen tidlig på 80-tallet og dens komplette forakt for tenåringer. Etter at filmer som Halloween og Fredag den trettende hadde etablert spillereglene og bevist at formelen var suksessfull gikk tiåret med på å overgå hverandre i dødelighetsrate og kreativ slakting. Karakterene ble flatere (for hvem gidder å bruke tid på figurer som bare skal knertes uansett?), og drapsmetodene ble blodigere ettersom publikum ble lei av den samme gamle regla. 80-tallet ble naturlig nok spesial-effektenes tiår og flere av sjangerens desidert største make-up stjerner (Savini, Nicotero, Baker o.l.) fikk sine store gjennombrudd på denne tiden.

 

cap025

The Collector baserer seg i større grad på trykkende stemning og uro enn kun spesial-effekter. Det er ikke dermed slik at The Collector er et subtilt og psykologisk mesterverk, men den skiller seg såpass fra den sjangermessige tidsånden til at den blir et interessant avvik. Det er som om noen har tenkt at det Saw-filmene virkelig trenger er en sympatisk hovedkarakter og en intens skurk som ikke forklares ihjel. Skrekk-filmers suksess har alltid kunne måles etter hvor sterk skurken er. Skurken fungerer fordi han (eller i noen få unntak hun) er selve inkarnasjonen av ondskap. Personlig synes jeg at det perfekte skrekkikonet er stumt, maskekledd, målrettet og ustoppelig. En følelsesløs naturkraft som river med seg alle i sin vei. Grunnen til at, for eksempel, Halloween (2007) ikke funket var at regissør Rob Zombie sympatiserte for mye med Myers og malte ham som et ødelagt menneske istedenfor den nærmest overnaturlige drapsmaskinen han er i John Carpenters originalfilm. Dette har The Collector skjønt. Skurken er ram! Et ondskapsfullt anonymt monster med sadistiske tendenser.

 

collect

black_background

Ingen spoilers!

Og dette er hvor filmen dessverre mister en del potensielle tilskuere. Filmen er svært grafisk, og det er en sadistisk tilbøyelighet som kan virke distraherende for noen. Den hyper-realistiske volden og de ubehagelige scenariene er tidvis smertefulle å se på, og står i skarp kontrast til det som i all hovedsak er en stram og smart thriller. Samtidig kan man ikke helt fordømme filmen for dette siden det er den dystre og nesten ondsinnede tonen i filmen er med på å heve innsatsen, og gjør filmen nesten uutholdelig intens. Men det er fullt forståelig at mange vil føle at dette blir litt vel kvalmt. Spesielt den scenen med katten! Shit, det var intenst…

 

the-collector-header

Filmen skiller seg fra Saw-oppfølgerne og andre billige etterligninger ved å vektlegge nervepirrende spenning, og ikke sjokkerende torturscener og gørr. Joda, du finner det her også, og den er absolutt ikke for alle. Så vær advart! Men det er ikke de voldelige scenene som bærer filmen, men heller de scenene hvor Arkin sniker seg gjennom huset og prøver å ikke trå i feller eller bli oppdaget av skurken. Den første timen er kun dette, og det er desidert det beste partiet i filmen! Arkin går ut en dør, skurken går inn en annen. Arkin er under sengen, men når skurken bøyer seg ned er han allerede ute av rommet. Hadde dette vært hele filmen hadde jeg vært strålende fornøyd: 90 minutters gjemsel med en seriemorder! Dessverre er den ikke alltid like stram, og det er som regel volden som kommer i veien. Slik den står er dette likevel en svært spennende film og er sterkt anbefalt!

…men vær forberedt på blodsøl!