Fyllik på Blastfest 2

1349-Blastfest-2016-02

Foto: Jarle H. Moe www.jarlehm.com/

Etter å ha lest gjennom fjorårets fyllerapport fra Blastfest, må jeg erkjenne at jeg klarte det igjen på Blastfest sitt tredje år; Jeg ble dritings.
Dette hadde jeg for så vidt klok av skade forutsett, så av festivalens fire dager, valgte jeg meg ut festivalens tredje dag, fredagen.

På plakaten i år sto det kun norske band. Og hva kjennetegner norsk metal? Myyye svartmetal, i mer eller mindre rendyrket form. Sikkert kult for alle tilreisende blackpackers, men ikke fullt så forlokkende for et gammelt skinn som har bodd i svartmetallens mørkeste hovedstad i snart 15 år, uten å bli overforelsket i sjangeren. For all del, mange av bandene har utviklet uttrykket og sneket inn tunge inspirasjoner fra andre metalsjangre over årene, men mye av grunnbasisen er fortsatt kald og grim.

Svovel brues til fremstilling av svartkrutt! Foto: Jarle H. Moe www.jarlehm.com

Svovel brues til fremstilling av svartkrutt! Foto: www.jarlehm.com

Det gjelder også Sulphur, som er første band ut kl 16:00 på Sardinen. Undertegnede har i hui og hast fått kommet seg fra jobb til byen, trykket ei svidd baconpølse i trynet og skyllet ned svineriet med et par øl, før bandet går på. Sulphur fra Bergen skal straks slippe nyplata «Omens of Doom» på Dark Essence og velger likegodt å fyre løs med låter derfra.

Det låter tett, tungt og fett fra første strofe. Sulphur blander Black/Death-metalen sin med småprogga og intrikate detaljer som krydrer riffene og melodiene fint. Primus motor og låtskriver Øyvind Madsen spiller og gitar i Vulture Industries, og på plate kan en gjenkjenne noen tivolitakter herfra, men de kommer ikke helt fram denne ettermiddagen. Lyden på lille Sardinen er bra, men gitarene falmer litt når basstrommene trøkker til for fullt. Likevel, overraskende mange som har møtt opp virker veldig fornøyd, og personlig ser jeg fram til å høre dette på vinyl.

Etter advarsler fra en treningsnarkoman som mener One Tail, One Head er «dritdårlig tregreps Black metal-punk», tar jeg likevel sjansen på å sjekke ut bandet oppe i andre etasje på USF-scena. Det varer ikke lenge. Bandet er korrekt kledd, som filler dradd gjennom et grisetrau av geiteblod og fiskeslo, og lyden er jommen ikke langt unna trauet den heller. Bassen durer dypt, gitaren grøter i avgrunnen og trommene hamrer hardt som slegger i stål. Egentlig noe som burde falle meg i smak, men låtene blir for primitiv og ølkøa for lang. Vi går ned og sjekker Slegest i stedet.

One Tail, One Head. Ett av få blackmetalband med komma i navnet! Foto: Jarle H. Moe www.jarlehm.com

One Tail, One Head. Ett av få blackmetalband med komma i navnet! Foto: www.jarlehm.com

Slegest har vel kanskje ikke murret like lenge i undergrunnen som One Tail, One Head, men fått mye omtale den siste tiden. Om jeg ikke tar fryktelig feil, så er det folk fra Vreid involvert her, men utrykket er betraktelig tyngre, som i klassisk heavy metal møter svartmetall-snerr. Kongelåta «Ho som haustar aleine» vitner nettopp om dette, men dessverre blir ikke denne opptreden en klassiker hos meg. Lyden er feit som formfett, men i mine ører roter gitaristene det til. De virker hverken helt samstemt eller samspilt, og det ødelegger en del for trøkket. Litt dumt er det og når bassisten hiver på seg en saksofon og blåser seg blå i trynet, uten at jeg kan høre det nevneverdig der jeg står midt i lokalet. Vel vel, tungt var det i så fall og bandet showet så godt de kunne.

Rolf tar seg en dopause for å kvitte seg med litt baconpølse.

Rolf tar seg en dopause for å kvitte seg med litt baconpølse.

Baconpølsa er etter hvert fortært i flere pauser med påfyll av øl, skitpreik, latter og skrål. Det er ingen tvil om at halve vitsen med festivaler som Blastfest er det sosiale, og for noen er det hele vitsen, de bryr seg ikke noe om hvem som spiller. Lokalet Sardinen har før fungert som frisone for musikken, men i år er det kun cafeen Kippers igjen, og det er her det er mat å få. Menyen er liten, men den har burger, og det funker mer enn nok. Ølutvalget er óg utvidet her, så en Ægir IPA sitter fint i kroppen som påfyll til mer skitpreik og metal.

Neste band på lista blir Arcturus. Hørt mer om bandet enn av det, så jeg slentrer forventningsfull inn i storsalen, USF Røkeriet. Salen er godt stappet, mange skal se disse særingene i kveld og bandet gir publikim visuell valuta i syretrippa pilot-kostymer. Kult. Bandet har metall som basis, men virrer proft innom de fleste sjangre iløpet av setlista, og merkelig nok funker det utmerket. Lyden er krystallklar rett bak miksepulten og jeg tar meg i å bli skikkelig imponert over vokalisten som uanstrengt raser opp og ned på toneskalaen. Han blir den som holder sirkuset sammen, men det er nesten som han blir for sikker og tilbakelent i rollen etter hvert. Hendene er godt plassert i lommene det meste av konserten, og det blir nesten litt for teit når han drar fram en krakk og setter seg ned som en trubadur, den syntes jeg han kunne spart seg for på en metallkonsert. Med så mange utlendinger tilstede burde han og snakket engelsk mellom låtene. Bortsett fra dette, så var Arcturus en veldig positiv overraskelse.

Etterpå bærer det raskt inn på Sardinen igjen for å se sognametal-bandet Cor Scorpii. Bandet er tydelig populært, for her er det pakket som… eh, sild i tønne. Når en spiller rask, pompøs og ikke minst melodiøs Black metal, så må lyden funke. Det gjør den dessverre ikke. Låtene til Cor Scorpi er fulle av flotte harmonier på gitar og keyboard, men de drukner brutalt i en buldrende, dunkende bass det meste av konserten. Vokalen til Thomas virker og tynn og slitt over bråket mye av tiden, så jeg prøver å kontakte lydmannen bak pulten. «SPEAK ENGLISH» skriker han tilbake. « TOO MUCH BASS» roper jeg. Han ser litt oppgitt ut og knoter videre på miksepulten. Lyden kommer seg mot slutten, men det blir litt for seint for mitt tilfelle. Veldig synd, for Cor Scorpi kan spille, ingen tvil om det.

1349 - året da Svartedauden kom til Norge! Foto: www.jarlehm.com

1349 – året da Svartedauden kom til Norge! Foto: www.jarlehm.com

Kl 22:00 kommer svartedauden igjen til Bergen, og horder av svartkledde har samlet seg på Røkeriet. 1349 er, om ikke erketypisk enkel Black metal, fullstendig blottet for groove i så fall. Riffene skal visst være komplekse og tøffe, men i mine ører raser dette som en gressklipper rett inn og rakt ut igjen, mye takket være kontstant hamrende basstrommer og en rinende vokal. Kostyme og staffasje er djevelsk som F, men det funker bare ikke for meg, enkelt og greit.

Bandet med det tøffeste navnet: Nekromantheon! Foto: www.jarlehm.com

Bandet med det tøffeste navnet: Nekromantheon! Foto: www.jarlehm.com

Siste band før alkoholen gjør kål på kroppen, er Nekromantheon oppe på USF Studio. Dette bandet trenger lite finjustering i miksepulten, da det går i kjapp, mørk og primitiv Thrash metal, ikke ulikt tidlig Kreator. To av nekromantene spiller også i Obliteration, så råskap kan de til fingerspissene. De herjer helproft scena og banger beinhardt. Det blir nesten for voldsomt for undertegnede, ørene har fått nok sonisk juling for en kveld, og hodet er mest klar for mer skitpreik. En eller annen foreslår Garage og dit bærer det av sted for mer rølp.

Så, alt i alt en gøy kveld, om ikke alle bandene ga meg full uttelling. Blastfest har ennå å vise til variasjonen Hole In The Sky hadde på plakaten, men så har og Blastfest nok av tid til å bygge seg opp på dette. Årets løsning med å bruke flere konserter og lokaler på USF syntes jeg funker flott, så fortsett slik. Uansett, Blastfest blaster fortsatt og takk og lov for det!

Av Rolf Oldeide