Bl'ast 5

– Fucking with my head! Fucking with my head! Fucking with my head! Clifford Dinsmore  ruver over publikum på Roskildes minste scene og maner til ragnarok for vår kollektive psyke.  Klokken har for lengst passert to på natten og vi er låst i deres univers. Bl’ast gir oss en smakebit på hva progressiv hardcore er og det avkler Rolling Stones opptreden ytterligere. Konserten hadde vært bra, men de påklistra glisene som grein mot meg fra storskjermen, viste et band som prøvde å gi inntrykk av at de trivdes i flomlyset – Fucking with my head! Fucking with my head! Fucking with my head! Ei jeg kjenner fra Gaffa holder meg stramt i skjorteryggen, mens hun med lukkede øyne vugger i takt til musikken, rundt oss er folk enten fanget i øyeblikket eller opptatt med å overleve moshpiten. Det tok noe overbevisning for å holde på henne. Etter å ha sett Deftones var hun ikke helt overbevist over Roskildes definisjon av rock’n roll, men min sammeligning med Bl’ast og Black Flag overbeviste henne – Fucking with my head! Fucking with my head! Fucking with my head! Låten Fuckin’ With My Head kan til tider minne om en speedet versjon av Black Flags Can’t Decide, men der hvor Black Flag kan bli jævlig seige, kjenner Bl’ast nesten bare til tempo. De radbrekkende temposkiftene skal gitarist Mike Neider ha æren for, men hvis sistnevnte og Clifford Dinsmore pusher seksti, så er det ikke noe som tyder på at rytmeseksjonen er i overgangsalderen. Den består til gjengjeld av noen av de beste på bass og trommer, ingen ringere enn Nick Oliveri og Joey Castillo. De dundrer løs som en veddeløpshest med rabies og hesten skal frem, sjøl om fingernegler og symbalskruer løsner.

Alt det som skjer rundt meg får meg til å huske på hva jeg sitter igjen med etter en festival. Essensen av festivaler er for meg en serie med WTF-øyeblikk og dette er et av mange.

Da jeg ligger i teltet med feber og har en real meltdown.

Folkehavet foran den oransje scene under Rolling Stones.

Et par som har høylytt sex tre meter fra teltet mitt.

Nick Oliveri som dundrer løs på bassen og skriker – Fucking with my HEEEEAAAAADDDD!!!!

Bl'ast 1

Fra venstre: Joey Castillo, Clifford Dinsmore, Nick Oliveri og Mike Neider.

Underholdninga

– Innsbrück var fett! Nick Oliveri sier det med sløv amerikansk aksent utenfor containeren som fungerer som backstage for Bl’ast og Corrections House. Jeg hadde hørt av den danske bandansvarlige at jeg fungerte som underholdning frem mot konsertstart. Bandet kjedet seg noe enormt og så frem til å slå ihjel noen minutter i et intervju. Før jeg kunne registrere nerver, var jeg inne i backstagecontaineren og hilste på Bl’ast. Akkurat da kjenner jeg kroppen til en fyr dundre i meg bakfra. Mike Williams tok saken i egne hender og hilste på meg ved å slenge hele kroppen i ryggen min. Nerver får en helt ny betydning etter det møtet med legenden fra EYEHATEGOD. Erkjennelsen av at jeg ikke er den kuleste i rommet gjør at jeg foreslår for Nick Oliveri og Clifford Dinsmore å gjøre intervjuet rett utenfor containeren. Det eneste som kan avbryte intervjuet nevneverdig er remjinga til Mike Williams og gjengen i Corrections House, men det får vi bare leve med. Dette er siste dagen på Europa-turneen for Bl’ast og selv om de har mange gamle historier å by på, så er det de nye som trekkes frem for meg.

Bl'ast 7

Surfers never die! Clifford Dinsmore og Mike Neider i aksjon.

– Har du hørt om Left In Ruins? Clifford Dinsmore spør meg og jeg må skuffe han med et nei. – Sjekk de ut, lyder befalingen hans, – Det er jævlig kul italiensk hardcore. Oliveri supplerer kjapt med en turnehistorie – Bl’ast har en tradisjon med å gi gaver til band vi spiller med og vi bestemte oss for å gi vokalisten i Left In Ruins en lighter. Vi stoppet ved en bensinstasjon i Italia og fant en passende en. Lighteren er formet etter overkroppen til en mann og flammen kommer ut av penisen på denne mannen. Vi ga den til han med beskjeden om bære fakkelen videre. Nick Oliveri sier det med rå latter og det er det som er så kult med hele settinga. Bl’ast er legendarisk med koblinga til Black Flag og SST, men Nick har jo allerede en etablert karriere med Mondo Generator og Dwarves, samt en fortid i Queens of the Stoneage og Kyuss. Her sitter han og nyter å spille bass i Bl’ast – Å spille med folka i Bl’ast er dritkult. Jeg elsker Bl’ast! Han sier det med stor entusiasme, men alvoret senker seg fort over han, – Jeg tror en god del var litt skeptiske til bandet og lurte fælt på hva de ville få se. Spørsmålet er på sett og vis rettferdig. Bl’ast er et band som spiller litt på gammelt rykte og hype i forhold til hvem som har strukket ut en hånd til de. Greg Anderson er en solid fan av bandet og albumene It’s In My Blood og The Power of Expression ble remikset for Southern Lord Records. Der går de under tittelene The Expression of Power og Blood! Det er heller ingen hvem som helst som står bak remiksingen heller. Greg Anderson hadde sett filmen Sound City og miksebordet til Dave Grohl ble ansett som verdig for Bl’ast sin gjenkomst. Oliveri er uansett ikke sen om å gi bandet legendestatus.

– Jeg ble helt satt ut av tilbudet om spille bass for de. Jeg så de som ungdom i Long Beach. Jeg skulle egentlig se The Exploited, men dagen før spilte Bl’ast med RKL. Jeg fikk bakoversveis da jeg så de, det var bare WOW! Det var bassisten i RKL jeg var ute etter å sjekke ut, fordi jeg digga hvordan han spilte. Jeg stod i piten da Bl’ast kom ut og det var litt skremmende, jeg skal innrømme det. Clifford er diger som en kjempe og de har gigantiske monitorer og alt det der. Det var som å få juling og like det, sier han med ville øyne og gliser. Clifford Dinsmore har et øye mot det som skjer i containervogna, for Mike Williams er ikke akkurat stille. Han følger derimot nok med til å svare der det trengs. Han er glad for at Joey Castillo og Nick Oliveri er med på laget. – Det du ser i dag er en overdreven versjon av Bl’ast og det er det konserten kommer til å bære preg av. Det er helt vilt og det var overraskende for meg og Mike. Den spenningen vi er kjent for glir inn i noe hyperbrutalt. Det er bare den mest brutale greia på kloden! Jeg og Mike vet ikke engang hvor det bærer hen.

Bl'ast 9

Nick Oliveri med Bl’ast.

Jeg får endelig komme til mellom skravlinga til Nick og Clifford. Jeg spør Clifford om hele prosessen kom litt bardust på? – Det gjorde det, bekrefter han, – Mike sa til meg at Southern Lord skulle remikse og utgi de to første albumene våre på nytt. Derfor burde vi gjøre noen konserter i samme slengen. Der sitter jeg og spiser frokost og her kommer den beskjeden. Senere støter jeg på Nick på en Mondo Generator-konsert i Santa Cruz og han begynte å spørre meg om hvorfor vi ikke gjorde noe med Bl’ast, siden to av platene blir gitt ut på nytt. Jeg bekreftet ovenfor han at vi kom til å gjøre noen konserter og da spør han om hvem spiller bass. Vel, det er deg det, sier jeg og han sier bare awright og her er vi.

Nick Oliveri måtte også lære alle låtene før de stakk på turne, noe som ikke var så enkelt som man kanskje skulle tro. – Det er en tung og progressiv greie. Musikken er heller aldri kjedelig. Det fører til at den noen ganger er vanskelig å lære. Gjennom årene jeg har drevet på, så har jeg blitt flink til å lære meg sanger, men dette har vært den største utfordringen for mitt vedkommende og nåde deg hvis du prøver å lære deg Bl’ast-låter på en cd-spiller uten rewind knapp, sier han spøkefullt, – Alle elementene er der for en grunn. Hvis du fucker opp én del, så sitter du der og bare – FUCK! Når du endelig får det til, så sitter du der med det største gliset rundt munnen. Jeg fikk det til!

Bl'ast 10

Bl’ast back in the day.

Flag Heads

Bandet har blitt sammenlignet med Black Flag, og den sammenligningen er ikke uberettiget. Bl’ast var på selskapet SST som i all hovedsak ble drevet av Greg Ginn og Chuck Dukowski på den tiden, men også andre som var tilknyttet bandet. Dette er heller ikke det eneste likhetstrekket. Musikken til Bl’ast preges til tider av tydelig inspirasjon fra Black Flag. Det er tydeligst på det første albumet The Power of Expression. I stedet for å være statiske tar de inspirasjonen fra Black Flag og tar det videre. Progresjonen er merkbar allerede på andrealbumet, It’s In My Blood, og på tredjealbumet Take The Manic Ride er de i et annet univers enn Black Flag. Nå er det  ikke bare musikken Black Flag er kjent for. Bandet har gjort mye av grovarbeidet for punk og hardcore på vestkysten, men også lagt fundamentet for de alternative bandene som R.E.M. og hele grungebølgen. Det er også verdt å spørre seg hvor stor dagens doom- og stonerscene hadde vært uten Black Flag? Bandet syder av attitude, DIY og evnen til å inspirere. Det sistnevnte har ikke Bl’ast klart, men musikalsk mener mange at de greier å utklasse Black Flag, og Greg Anderson er en av dem.

Samtidig så har ikke forholdet til moderbandet alltid vært rosenrødt. Det er også en mindre flatterende historie om bandet fra Santa Cruz og den er ført i pennen av Henry Rollins.  I boken Get in the van beskriver Rollins en konsert Black Flag hadde med Bl’ast i Santa Cruz. Her blir de beskrevet som copy cats. Jeg ber Clifford Dinsmore om å fortelle om gamle dager på SST.

 – Alle i Black Flag var involvert i SST. Vel, alle bortsett fra Henry Rollins, og de signet oss. Dukowski og Ginn digget oss, men med Rollins var det en annen historie. Jeg tror gymshortsen hans var litt for stram på den tiden, smiler Dinsmore. Mike Neider skjønner at jeg refererer til historien fra Get in the van og supplerer med litt innsideinfo. – Det som skjedde på den konserten var at vi hadde et medlem i bandet som var fanatiker og alt skulle høres eksakt likt ut som Black Flag. Han gikk opp til monitoren til Greg Ginn og begynte å skrive ned innstillingene hans. Rollins så dette og gikk bort til han og spurte om han kunne slutte, hvorpå han bare fortsatte å skrive ned innstillingene. Det gjorde Henry forbanna og han måtte skrive det i den fordømte boka, sier han oppgitt. Dinsmore er kjapt ute med å plukke opp tråden. – Det er så jævlig merkelig med hele den Rollins greia. Jeg synes at han fremdeles er en kul fyr og jeg pleide å henge med han da jeg var liten. Jeg husker at han pleide å gi meg tyn fordi jeg hadde skrevet «Bad Religion» på skoa mine. Han sa eller gjorde aldri noe personlig mot meg, men vi hadde en annen fyr i bandet og han pådro seg Henrys vrede.

blast flyer

Gammel konsertflyer

Medlemmet som de lar forbli anonymt hadde en mening om hva Bl’ast burde være og hva det burde bli. Den meningen ble ikke delt av de andre i bandet. De ville ikke bli en ren kopi av Black Flag. – Han hadde en formel for Bl’ast og det var tungt inspirert av Black Flag og SSD. Det er kule band, men vi ville gå vår egen vei og vi fikk støtte av SST. Selvsagt hører du innflytelsen fra Black Flag på første skiva The Power of Expression, men allerde på andre platen så er det meste av rene Black Flag-elementer borte.

Alle tre betegner seg som Flag Heads. De er svorne fans, men inspirasjonen fra dette gjorde at de ikke bare ville være en ren kopi. – Jeg så absolutt alle konsertene de hadde i California. Det samme gjorde Mike og Nick. Det inspirerte oss til å gjøre noe annerledes. Vi ville bryte vekk fra alt annet og gjøre noe nytt.  Clifford Dinsmore drar litt på slutten av svaret. – Vel, ihvertfall det de stod for musikalsk. Bl’ast-gjengen har vært i kontakt med enkelte folk fra Black Flag, noe både Mike og Clifford erkjenner. – Jeg snakket med Greg Ginn for ikke så lenge siden og han bekreftet det jeg hadde visst lenge. Han sa «Dere tok det vi startet med og tok det milevis forbi det vi drev med». Dukowski sa noe lignende. Han sa at vi var de tyngste da og vi er de tyngste nå. Dinsmore bryter inn – Hvis du tenker over hvor generisk punk er, hvor det er en million band som er akkurat det samme, jeg mener eksakt det samme. Samme trommerytme og basslinjer, så er ikke vi et slikt band. Vi ble inspirert av et band som var annerledes og som skilte seg ut. Vi startet der og dro det ut i verdensrommet.

BLAST ancient times dawg

Gamle dager med Bl’ast. Helt til høyre har du William DuVall som nå er vokalist i Alice in Chains. Var en liten stund med i Bl’ast. Har ellers hardcore fortid i Neon Christ.

Bandet blir stille og i de sekundene begynner remjinga til Mike Williams å innta nye høyder. Akkurat i det øyeblikket går Joey Castillo forbi. California og Black Flag har vært en stor del av samtalen min med bandet, men jeg fikk ikke intervjuet Joey Castillo. Med tanke på at han var en del av Wasted Youth, så hadde han helt sikkert hatt noen anekdoter om 80-tallet. Jeg møter blikket til Nick Oliveri og det virker nesten som om vi tenker samme tanke. Han trekker sløvt på skuldrene og sier – Det er som å komme fra Devo eller Black Sabbath. Det er en jævlig bra plass å starte. Han gliser og reiser seg. Sammen går de tre inn i containeren igjen. Det er snart spilletid.

 

Skrevet av Knut Gigstad