Satanisme. Mord. Selvmord. Kirkebrann.

552668_641949719156312_1643634127_nThis is what brought the Norwegian black metal genre fame in the early 90´s and fanned its popularity far and wide. Its critics tend to lump all fans and artists into a single demonic pigeonhole, but a closer look into the minds, hearts and homes of those who play the music reveals a wide range of motives that are based on complex political, cultural and social factors.

Dette er beskrivelsen av dokumentaren «Blackhearts» på prosjektets Facebook-side.

Filmprodusent Christian Falch, som er en gammel venn av meg, har slått seg opp som en av Trøndelags mest suksessrike produsenter. Og med «suksessrik» mener man ikke «rik», men at han har laget filmer som har høstet gode kritikker, blitt vist på festivaler, og at han får jobbe med masse flinke folk. Da jeg traff ham over en iskald utepils i en enda kaldere skygge mens aprilsola gikk ned bak Omnfjellet på Orkanger, kunne han fortelle om alt det jævla slitet som kommer med å lage film. Om byråkrati, regler, regnskap, eposter, telefoner, gamle kjerringer som skal prate. Det siste ble jeg selv vitne til opptil flere ganger i løpet av den iskalde timen vi satt og prata på fortauet utenfor Hjørnet Tapas. Falch sine filmer er blitt vist både på kino og teve, og han er dermed å regne for kjendis i Orkdal. Folk kommer bort og prater i ett bankende kjør, og Falch klarer hverken å drikke eller røyke noe særlig fordi han hele tida må prate med halvfulle sambygdninger.

– Dette her er faktisk redninga mi, sier Christian og viser fram en mobiltelefon av typen med taster. – Jeg kan ikke svare på epost med denne, så jeg håper den holder seg i live så lenge som mulig.

Anti-hipster

Anti-hipster

Christian Falch er uhipp på alle måter; Han har langt hår, jakke med Blind Guardian-patch, drikker vanlig pils og hører ikke på musikk som er nyere enn 20 år. – Æ har itj tia te å hør på ny musikk, sier han oppriktig. – Jeg har mer enn nok med å høre på alt det gamle.

Og selv om det fremdeles lages ny black metal, så er det vel bred enighet også blant black metal-entusiastene om at det gamle er best.

Christian Falch sitt produksjonsselskap Gammaglimt står bak filmene «Kampen om Thamshavnbanen», «Eksorsisten i det 21. århundre», «Streets of Dreams» og «Into the Keep», en film om Grand Prix-bandet Keep of Kalessin. I skrivende stund går filmen «Opprørske Oldemødre» for fulle hus på landets kinoer, men prosjektet vi skal snakke om heter «Blackhearts», og skal etter planen slippes neste høst.

«Blackhearts» handler om folk som har en spesiell sterk forkjærlighet for norsk black metal. Vi følger tre mildt sagt entusiastiske black metal-fans fra henholdsvis Colombia, Hellas og Iran på en reise fra deres hjemland til Norge – black metallens onde vugge. Disse tre personene er veldig forskjellige, men har en ting til felles: en uvanlig sterk kjærlighet til denne musikken. Alle har de tatt viktige valg i livet basert på dette.

– Hvor kommer tittelen på filmen fra?

– Tittelen er ment å gjenspeile det dokumentaren handler om, altså kjærlighet og lidenskap for black metal. Den er mer eller mindre inspirert av tittelen på den berømte Mayhem-bootlegen «Dawn of the black hearts» hvor coveret viser liket av vokalisten Dead etter at han bestemte seg for å ta selvmord med hagle.

– Fortell litt om filmen!

– I filmen ser vi på hvordan de forskjellige kulturelle, religiøse og politiske forholdene karakterene befinner seg i er med på å påvirke hvordan de har valgt å leve sine liv som black metal-entusiaster. I Colombia har vi fulgt Hector i snart to år. Colombia er som kjent et strengt katolsk land og det er derfor ikke rart at Hector har blitt praktiserende satanist som et resultat av musikklidenskapen. I Hellas møter vi Kaiadas som mildt sagt har latt seg inspirere rent politisk av nasjonalismen man kan finne i black metal. Han har gått fra å være black metal-musiker til å bli representant for Gyldent Daggry i det greske parlamentet. Til slutt i rekken av de utenlandske karakterene kommer iranske Sina. Han har de siste 15 årene trosset myndighetenes forbud mot denne type musikk og vært praktiserende musiker med livet som innsats. Han er i dag den eneste i Iran som har baller nok til å fortsette med dette til tross for hva som eventuelt kan komme av represalier fra presteskapet. Sinas mål er egentlig ganske enkelt. Han ønsker å bo i Norge slik at han kan være praktiserende black metal-musiker. Det høres i teorien ganske greit ut, men virkeligheten er dessverre ganske annerledes….

I Iran tagger man med geiteblod.

I Iran tagger man med geiteblod.

– Men hvem er disse tre karene? 

Sina i solnedgang. Nesten vakrere enn elg. Nesten.

Sina i solnedgang. Nesten vakrere enn elg. Nesten.

– Sina er per i dag den eneste black metal-musikeren i Iran. De siste 15 årene har han laget anstendig black metal fra gutterommet i Tehran og holdt en særdeles lav profil på grunn av myndighetenes mildt sagt snevre holdning til denne type musikk. Mange vil nok si at han heller burde klippe håret å få seg et vanlig liv for å slippe alt stresset dette medfører seg, men black metal er en del av Sinas personlighet og det er umulig for han å bare legge det bort. I stedet risikerer han sin egen frihet. I det siste har det tatt veldig av for Sina og hans one man-band «From the Vastland«. Internasjonal presse er på han, konsert på Inferno Festivalen med prominente gjestemusikere som live-band, platekontrakter, gig-tilbud og på toppen av det hele en nominasjon under den latterlig presitsjefylte Metal Hammer Award i London. På grunn av alt dette er det umulig for han å drive med sin kullsvarte musikk fra Iran. Derfor har han fått 6 måneders oppholdstillatelse i Norge i et samarbeid med Gammaglimt og organisasjonen SafeMuse for å få et lite pusterom slik at han kan komme videre i sin musikalske karriere. I sommer går oppholdstillatelsen ut, og hvilken skjebne som venter han da må du nesten vente på filmen for å vite….

Christian og Hector chiller'n i Colombia.

Christian og Hector chiller’n i Colombia.

– Hector er vokalist og gitarist i det Colombianske black metal-bandet Luciferian. De har holdt blasfemien gående siden 1996. Hector er en av de største BM-stjernene i Latin-Amerika og er en svoren satanist. Dette er ikke bare-bare i katolske Colombia og Hector har derfor sett seg nødt til å stå på utsiden av samfunnet for å kunne fortsette å dyrke sin elskede musikk. Hvem er det som ansetter en langhåra satanist med oppnedkors på skjorta der borte? Hector har også en 14 år gammel sønn som han gjør sitt beste for å oppdra som en troende satanist. Vi følger Hector og bandet hans på hjemmebane – både på konserter, på middag hjemme hos mor og på episke sataniske ritualer for å nevne noe. Som med de fleste hardcore BM-fans så er drømmen å en gang få spille i Norge. For Hectors del går drømmen i oppfyllelse da han blir invitert til Trondheim Metal Fest. Med litt drahjelp fra Lucifer blir reisen gjort mulig og det de får oppleve når de kommer til Norge er temmelig kontrastfylt med hva de er vant med fra hjemmebane – for å si det mildt.

Kaidas - her som politiker

Kaidas – her som politiker

– Kaiadas heter egentlig Giorgios Germenis, men alle omtaler han som Kaiadas – hans artistnavn fra det greske black metal-bandet Naer Mataron. Som det er med alle de andre protagonistene våre så har han også holdt det gående i mange år og skapt en relativt stor fanbase for bandet sitt. Samtidig som han har fartet rundt med Naer Mataron har han også vært aktiv i Golden Dawn. Da disse ble valgt inn i parlamentet var han nødt til å bytte ut ammo-belter og liksminke med blådressen. I møte med Kaiadas lærer vi mer om hvordan han ser på sammenhengen mellom politikk og black metal. Dette er spennende saker som ganske sikkert kommer til å provosere mange. Vi møter også hans kjære kone som i tillegg til å jobbe for partiet også er bandets manager. De er begge lidenskapelige black metal-fans og jeg har faktisk aldri møtt noen med så mye detaljkunnskap om genren før. Kaiadas er en veldig spennende karakter å bli kjent med og han representerer en annen retning som diehard BM-fans kan ta, nemlig den nasjonalromantiske og politiske holdningen.

– Blackhearts virker som et ambisiøst prosjekt. Hvor lenge planla du filmen før opptakene startet?

– Ja, «Blackhearts» er uten tvil et ambisiøst prosjekt og som med alle andre filmer jeg har lagd så er jeg ikke i stand til å beregne arbeidsmengden som en god idé resulterer i så fort den blir satt ut i livet. Det er egentlig kanskje like greit fordi hadde jeg visst hva jeg hadde stelt i stand før jeg startet så hadde det neppe blitt film i det hele tatt. Denne gangen var vi så heldige at vi fikk manusstøtte fra Norsk Filminstitutt for å gjøre research. Dette betydde at vi fikk et lite år på å forberede oss før vi gikk i opptak. I denne prosessen var vi innom mange spennende karakterer som kunne ende opp i filmen, men til slutt falt valget på de tre ovennevnte. Det ble mange runder med vurderinger før vi bestemte oss, og noen av de vi hadde vært i kontakt med i research-fasen skulle jeg ønske vi kunne lage en egen film om senere. Det er mye rare mennesker der ute…..

"Faen heller, det vil ikke ta fyr!"

«Faen heller, det vil ikke ta fyr!»

– Hvor stort har budsjettet vært? Og hvor mange mennesker er i sving under en sånn produksjon? Da mener jeg fra researchere til tekstere!

– Utviklingsbudsjettet, altså det vi har jobbet på de to siste årene er på en ganske drøy million. Finansieringen av dette er et slags Frankensteins monster bestående av seks forskjellige bidragsytere hvor de viktigste hittil har vært Norsk Filminstitutt og Midtnorsk Filmsenter. Til slutt kommer nok summen til å tredoble seg. Postproduksjonen er en langtekkelig og viktig fase av produksjonen. Vi ønsker selvsagt å bruke kun de beste fagarbeiderne på filmen vår og slikt koster flesk, men er samtidig en garanti for et godt resultat. Mye av tiden min fremover vil nok bestå av å gå tiggergang for å finansiere resten av kalaset. Det er fortsatt vanskelig å si hvor mange som får navnet sitt på rulleteksten helt til slutt, men det blir omfattende. Den harde kjernen i produksjonen består av 5-6 personer, men det er et utall andre som har gjort det mulig – tenker da på alt fra sikkerhetsvakter i Colombia, til tolken i Hellas og så videre. Dessverre kan ikke barskingene som hjalp oss med å få opptak i Iran krediteres med navn på rulleteksten. Det kan skape mye trøbbel for de på hjemmebane. Uansett, å lage dokumentarfilm er avhengig av lagspill, og alle funksjonene er på sin måte avgjørende for å i det hele tatt sitte igjen med en ferdig film. Det hadde vært stas å invitert alle støttespillerne fra de fire kontinentene til en storslått premièrefest, ser for meg at det kunne blitt episk!

Han i midten brukte opp all sminken.

Han i midten brukte opp all sminken.

Da Christian fortalte om det første gang for noen år siden, var filmen noe helt annet enn det den har blitt, sånn som alle hans tidligere prosjekter. Det starter som regel med en liten, enkel historie, og plutselig befinner produksjonsteamet seg både i Israel, Colombia og Satan vet hvor.

– Hvordan begynte historien? Det virker som om dette har utviklet seg til noe større underveis?

– Det startet med at jeg og regissør Fredrik Horn Akselsen drakk litt vel mye argentinsk vin til middag etter et festivalbesøk i Buenos Aires. Vi ble enige om å lage denne filmen der og da ved restaurantbordet. Vi ville lage en morsom film som handlet om kontrasten mellom hvordan black metal blir oppfattet i Norge kontra hvordan det blir sett på i mange andre land. Neste morgen syntes vi begge at ideen var like god, og da var det bare å sette i gang. Som alltid starter det relativt uskyldig med en filmidé som virker enkel, konsis og gjennomførbar, men det endte opp med å bli temmelig mye større, mer ambisiøst og mer utfordrende enn vi hadde sett for oss. Det er ikke bare-bare å filme i Iran for eksempel, eller det å få tilgang til medlemmer av det greske parlamentet eller å dra på opptak på den colombianske landsbygda. Dessuten har det også vært en liten utfordring å få en håndfull av de norske black metal-legendene til å slippe kamera inn der hvor de er utenfor sin egen komfortsone. Det har også utviklet seg ganske mye i den forstand at det meste av humorelementene vi så for oss i starten har utgått. Dette fordi vi rett og slett har oppdaget at dette kan være blodig alvor for mange – særlig de som endte opp i filmen vår. Enkelte ting kan man rett og slett ikke le av, men dokumentaren vil fortsatt ha et glimt i øyet. Det finnes virkelig ting her man kan le av også.

Latterlig type, eller skummel kis?

Latterlig type, eller skummel kis?

Den Christian Falch som jeg kjenner drikker hverken blod eller ofrer jomfruer. Han kan likså godt høre på Rolling Stones som Gorgoroth, og jeg mistenker ham for å ha en viss distanse til mye av det miljøet forfekter som ekte holdninger og verdier, selv om han stumper røyken i hodeskalleaskebeger og har skumle tatoveringer. Man behøver jo ikke å drikke blod selv om man hører på blodig musikk.

– Prøver dere å ufarliggjøre black metal ved å vise at utøverne stort sett er fromme familiefedre, mens det er fansen som er de ekte gærningene?

– En annen ting vi måtte innse temmelig fort var at verken fansen eller utøverne representerer en ensartet gruppe som enkelt lar seg generalisere. Man finner oppegående og velfungerende mennesker i begge leire, men det er også rikelig med tullinger både på og forran scenen. De som dukker opp i vår film representerer derfor ingen andre enn seg selv. Vi kan på ingen måte påstå at alle colombianske black metal-fans er villige til å selge sjelen sin til Lucifer for å komme til Norge, eller at alle fans i Hellas har de samme politiske meningene. Det samme gjelder nordmennene som dukker opp i filmen. De er selvsagt ikke så fæle til vanlig som når de står på scenen. Gjennom de vi blir kjent med i filmen så får vi mange sterke, personlige meninger om hva black metal er eller bør være. Det som kommer fram får stå for de enkeltes regning, men det er klart at et generelt bilde av kontrasten mellom norske artister og utenlandske fans vil dukke opp ganske sterkt innimellom. På samme måte som vi kanskje prøver å ufarliggjøre black metal, så viser vi også hvor sterk påvirkningskraft musikken faktisk har og hvordan dette mildt sagt spesielle kunstuttrykket blir tolket i andre kulturer.

Pupper! Pupper! Pupper!

Pupper! Pupper! Pupper!

– BM og voldsspill blir ofte beskyldt for å påvirke ungdommer i negativ retning. Tror du at flere gærninger blir tiltrukket av BM enn av elektropop?

– Alle som har et sterkt forhold til black metal er litt smågærne, inkludert meg selv, men det er på ingen måte en dårlig ting – tvert i mot kanskje. Uansett er det ingen tvil om at enkelte drar den litt for langt til tider. Det som gjør black metal særlig attraktivt for mange er at man får en full pakke. Ikke bare musikk som svinger, men også en ideologi, en måte å oppfatte verden på, en egen mytologi og til og med en egen hår- og klesstil! Det kan nærmest være å betrakte som en egen religion. Det synes jeg er fascinerende. Men uansett så tror jeg på ingen måte at black metal tiltrekker seg flere tullinger enn andre typer musikk. Bare se Dagbladets bildekavalkade fra countryfestivalen på Vinstra eller hvilket som helst rave-party så skjønner du fort hva jeg mener.

– Har BM-artister et ansvar for å gi uttrykk for at det de driver med er kunst, skuespill og teater?

– Det har vi også i løpet av arbeidet med dokumentaren spurt flere artister om. Det er naturlig å anta at en kunstner ser for seg eller i det minste reflekterer over budskapet de sprer og de konsekvensene det kan få. Jeg opplever uansett ikke at dette er saken i dette tilfellet. Kanskje særlig i black metal-genren har det vært ekstra viktig å påpeke sin egen seriøsitet og ta avstand fra at dette er teater selv om virkeligheten ofte er annerledes. Det er jo nettopp dette som selger plater vet du. Å være «true» er nærmest et absolutt must for kommersiell suksess. Selv mener jeg at det er publikum som har et ansvar for å tolke dette selv, og da helst på en ikke destruktiv-måte. Hvis de absolutt vil dykke inn i denne fantasiverdenen med hud og hår så vær så god for min del. Hvis artistene faktisk greier å overbevise enkelte om at de er Satans sendebud på jorden så vil jeg jo si at kunststykket er særs vellykket. All honnør for det!

Vyl fra Keep of Kalessin og Gorgoroth heter egentlig Vegar Larsen og har nisser på kjøkkenet.

Vyl fra Keep of Kalessin heter egentlig Vegar Larsen og har nisser på kjøkkenet.

– Min gamle venn Lou Reed blir fortsatt, etter sin død, beskyldt for å få ungdom til å begynne med heroin på grunn av en sang han skrev for 50 år siden. Ingen beskylder Nelson Algren for det samme. Hva tror du er årsaken til at musikk ikke blir sett på med samme øyne som litteratur og teater når det kommer til fiksjonalisering?

– Dette er et interessant tema som har blitt diskutert litt for lite i følge det jeg vet. Hva om jeg en gang lagde en skrekkfilm og i ettertid ble beskyldt for å ha oppfordret til øksemord – eller enda verre, blitt anklaget for å være en øksemorder selv? Det et er jo nærmest dette som skjer med mange black metal-artister, særlig i de landene vi har besøkt. Samtidig er det ingen tvil om at musikk av en eller annen grunn har en sterk påvirkningskraft, særlig på ungdom. Selv kan jeg relatere en håndfull dårlige valg jeg selv har tatt til det faktum at Axl Rose var min barndomshelt. Uansett, når det gjelder black metal så har mange artister seg selv å takke dersom folk ikke er i stand til å skille mellom kunstuttrykk og virkelighet. Sannheten er jo at mange artister i denne genren nettopp har strebet etter beste evne for å gi folk et inntrykk av at de er den de fremstår som gjennom musikken og promoteringsbilder. Det er dette som i miljøet kalles å være «true». Er man «true» selger man ofte flere plater, altså er det god business i å la fans tro at man privat er den samme som på scenen. Smart tenkt egentlig!

Jeg kjenner ikke bare produsent Falch, men også regissør Fredrik Horn Akselsen. Fredrik er en jævlig trivelig og jovial småbarnsfar som heller drikker te enn absint, og det nærmeste du kommer growling i platesamlinga hans er Tom Waits. At han skulle ende opp med å regissere en film om black metal kunne ikke skjedd hadde det ikke vært for samarbeidet med Orkdals mørke fyrste.

– Du er jo mer inn i temaet enn Fredrik. Har dette betydd noe for filmen? Har han kommet med ideer du aldri kunne kommet med, fordi han er «utenforstående» og vise versa? Måtte du holde ham i tøylene for å holde ham innenfor det akseptable innen miljøet?

– Det hører med til historien at det er ikke bare på grunn av billig rødvin at Fredrik regisserer det hele. For at denne filmen kan nå ut til et stort publikum, altså ikke bare den svarte menigheten, så var det viktig at en «utenforstående» tok tak i materialet og formet det på sin måte. Da slipper man straks unna mange fallgruver som ville gjort dette til en ren fan-film. Når det gjelder tøyleholding så er det vel heller motsatt. Titt og ofte har min indre black metal-fan blitt litt for ivrig, og da er det Fredrik som har minnet meg på hvem vi faktisk lager denne filmen for. Dynamikken mellom oss på denne filmen er veldig god fordi jeg har mye av kontaktene og insider-informasjonen om fenomenet som Fredrik drar nytte av, samtidig som jeg selvsagt ser fordelene med hans innfallsvinkler til stoffet. I dette tilfellet tror jeg at våre forskjellige ståsteder gjør oss til en duo som er i stand til å lage den første dokumentarfilmen om black metal som til og med nabokjerringa di vil diskutere med deg dagen etter at hun har sett den på TV.

Regissør Akselsen i blå parkass. METAL!

Regissør Akselsen i blå parkass. METAL!

– Hva har du lært av dette prosjektet? 

– Jeg har lært mye om de forskjellige kulturene vi har tatt et dypdykk i, det være seg gresk politikk anno 2014, hverdagsreligiøsitet i Colombia eller hvordan det faktisk er å prøve å være seg selv i et land som Iran. Dette har i seg selv vært både utfordrende og lærerrikt og har satt mange ting i perspektiv for min egen del. Dette med ytringsfrihet er virkelig noe som er verdt å tviholde på selv om det også medfører seg en del ubehageligheter. En annen lærdom jeg kommer til å ta med meg er dette med at ting vi gjerne fniser litt og rister på hodet av her i Norge vekker helt andre reaksjoner enkelte steder i utlandet. Det kan også være greit å ta med seg neste gang man skal på ferie!

– Og hva tror du publikum kan lære av å se Blackhearts?

– Hvis vi gjør dette riktig så vil publikum lære mye og forhåpentligvis forstå mye mer om hva som ligger bak dette med at norsk black metal har blitt så ufattelig stort i utlandet. Vi prøver etter beste evne å forklare hva det er med denne støyende musikken med de fæle ansiktene og morbide tekstene som har så sterk påvirkningskraft at tusenvis av mennesker tar dramatiske valg i livet basert på ideologien black metal serverer. Målet er å nå ut til et bredt, internasjonalt publikum, og det skal på ingen måte være et kriterium at man liker musikken fra før. Dette gjør vi ved å ta seeren med inn i lukkede miljøer hvor vi møter personer med sterke historier som vi følger gjennom filmen. Dette mener vi skal bli såpass spennende, provoserende og underholdende at enhver fransk bestemor vil sitte som fjetret foran TV-skjermen.

Jeg er kanskje, igjen, inhabil, men jeg er sikker på at Blackhearts kommer til å bli en film som kan gi alle og enhver ny innsikt i black metalens verden, om musikken, om folkene  – både artister og fans. Selv hører jeg sjelden på black metal, selv om jeg godt kan la meg lokke med på en konsert i ny og ne. Og som utenforstående er jeg nysgjerrig på hva fans av denne ekstreme sjangeren tenker om musikken, kulturen og mytene, og ikke minst hvordan artister forholder seg til det de skaper. Jeg trur Blackhearts både kan sjokkere, opplyse og underholde, og jeg gleder meg til 2015. I mellomtiden anbefaler jeg å sjekke ut duoen Falch/Akselsens forrige film «Eksorsisten i det 21. århundre»: http://theexorcistdoc.com/