blackheartsposterI siste utgave av tegneserien Kollektivet er det en sekvens hvor Blacktööth, black metal-bandet til hovedkarakteren Ronny, får besøk av en journalist fra Amerika som skriver på en sak om «ekte norske blackmetalband». Da han ringer på holder bandet på å drikke te og spise småkaker, og de får det jævlig travelt med å rydde unna alt som kan minne om pietistisk hjemmekos før journalisten slipper inn. Sånn er det ikke i Gammaglimt sin nye dokumentar «Blackhearts«. Snarere tvert imot. I denne blodferske dokumentaren om norsk black metal får vi se hvordan tre utenlandske gærninger reagerer når filmskaperne tar de med på innsiden av mørkets hjerte.

Det er visst noe som heter «true norwegian black metal», og hvis du skal være «true» må du ha drept noen (helst et bandmedlem) og satt fyr på noen kirker, du må selvsagt være skikkelig satanist og sove i ei kiste, i tillegg til å spille musikk så brutal og ond at maleriet av fanden på veggen flasser av. Sånn var det iallfall ifølge norske og utenlandske medier på 90-tallet da Mayhem, Burzum og Emperor var berykta for flere tilfeller av overnevnte handlinger. Foreldre skremte ungene med Euronymous og Varg Vikernes, norske stavkirker ble døgnbevokta og enhver småkriminell ungdom med langt hår ble ansett som satanist. Nå, 20 år etter, er black metal blitt stuerent, langhåra menn jobber i barnehage og Enslaved spiller skolekonserter sammen med Majorstuen barne- og ungdomskor. Dagens småbarnsforledre er nok mer redd for den kulturelle påvirkningen fra Kygo enn for Sunnhordalendinger med sminke. Norske menn og kvinner har innkorporert black metal inn i sin kristne kulturarv, men hvordan står det til i utlandet?

Blackhearts, den nye, norske dokumentaren av regissør Fredrik Horn Akselsen og produsent Christian Falch, tar opp dette på et vis som på en humoristisk, men dog ikke latterliggjørende måte viser oss skjevheten mellom hva norsk black metal er i 2015 og hva utenlandske fans tror det er, ved å følge tre black metal-fans og -utøvere fra henholdsvis Hellas, Colombia og Iran.

Germenis interviewKaiadas er en en nynazist fra Hellas som for tiden sitter fengslet for sitt engasjement i en angivelig kriminell organisasjon. Han er frontfigur i BM-bandet Naer Mataron, men den stakkars mannen får ikke bli med til Norge for å spille på Blastfest, da han må sitte i buret i 20 år. På Blastfest er derimot Ruzt-skribent Bjarte Malum som prøver å få resten av bandet til å uttale seg om frontfigurens nazi-sympatier. Noe som ikke går helt etter planen, som du kan lese i dette intervjuet. En av filmens beste scener (i tillegg til Ruzt-intervjuet med Naer Mataron) er når bandet trasker rundt på Fløyen i Bergen og sier ting som «The gods are talking» mens de tenner telys til gudene, og «This is a truly freezing place man, it’s awsome!». Sorry ass, men disse gutta er akkurat det som er så jævla latterlig med store deler av black metal-greia. Så når jeg skriver at Akselsen og Falch ikke latterliggjør hovedpersonene i filmen, så mener jeg ikke at de ikke klarer å latterliggjøre seg selv!

SONY DSCFra Colombia møter vi Hector og bandet hans Luciferian. Hector er også en skikkelig satanist som selger sjela si til Satan for å få visum til Norge. Han framstår som en ganske ydmyk satanist med små drømmer og beskjedene krav. Alt han vil er å spille konsert i Norge. De kommer seg til Trondheim hvor de handler på Husfliden, betrakter Nidarosdomen, og stjeler med seg en håndfull sand fra en barnehage for å ha en suvernir! Det er liksom litt søtt, men så er det nok ikke så lett å være beinhard satanist i en latin-amerikansk by hvor 99% av innbyggerne er katolikker.

I Iran tagger man med geiteblod.

I Iran tagger man med geiteblod.

Den mest interessante karakteren i filmen er utvilsomt Sina som er Irans eneste utøver av black metal med enmannsbandet From The Vastland. Dette er en fyr som setter hele sitt liv på spill for å drive med det han elsker, og høster mye støtte hos sin mor. Han risikerer å bli halshugget for det han driver med, og å reise til Norge kan gjøre at han aldri kan komme tilbake til Iran. En mer dedikert utøver (tør jeg si kunstner?) skal man lete lenge etter! Du kan ha så mange ritulaer med nakne damer og pentagrammer som du bare vil, men er du villig til å oftre alt? Trudde ikke det nei!

I tillegg møter vi flere av Norges black metal-ikoner, Obsidian C og Vyl fra Keep of Kalessin, Abbath, Nocturno Culto fra Darkthrone og Trude Drevland.

Christian og Hector chiller'n i Colombia.

Christian og Hector chiller’n i Colombia.

Vi ville lage en morsom film som handlet om kontrasten mellom hvordan black metal blir oppfattet i Norge kontra hvordan det blir sett på i mange andre land, sa produsent (og gammel svirebror) Christian Falch til meg i et intervju for to år siden. – Det har også utviklet seg ganske mye i den forstand at det meste av humorelementene vi så for oss i starten har utgått, sa han videre. – Dette fordi vi rett og slett har oppdaget at dette kan være blodig alvor for mange – særlig de som endte opp i filmen vår. Enkelte ting kan man rett og slett ikke le av, men dokumentaren vil fortsatt ha et glimt i øyet. Det finnes virkelig ting her man kan le av også. Og sånn er det blitt. Det er mye å le av (ikke med men av), men det er mye alvor også. Særlig Sina sin historie er en fascinerende historie med mye alvor som viser hva denne musikken betyr for enkelte. For noen er det kanskje Grand Prix-underholdning, men for Sina, Hector og naziene fra Hellas er det blodig alvor. Når Trude Drevland åpner Blastfest og gjør «satan-tegn» så jubler nordmennene som kanskje klarer å ha en ironisk distanse til voksen menn med liksminke, men utlendingene synes ikke det er noe å le av. Men det ser ikke ut til å gå innpå dem, deres inntrykk av Norge, black metalens arnested, står fjellstøtt til Dovre faller. Skylappene beholdes på.

Så fikk vi sneket inn litt pupper også!

Så fikk vi sneket inn litt pupper også!

Selv er jeg ingen black metal-fan, men jeg kan godt gå på en konsert i ny og ne. Jeg ser på det på samme måten som jeg ser på skrekkfilm; Black metal er underholdning, ikke alvor. Blackhearts viser meg den andre infallsvinkelen. Den blodseriøse. Og det er både skremmende, morsomt og interessant.

Jeg er ingen filmanmdeler heller, så jeg skal ikke gå så mye innpå fotografering og komposisjon og sånt, men filmen ser jævlig bra ut altså! Kudos til fotografer og de der som gjør sånt! Gaffer, dolly grip, storyboard og sound designer har gjort en satans bra jobb! Serriøst! Ikke’no å utsette på det tekniske der altså.

Jeg tror Blackhearts kan engasjere både fans og ikke-fans av sjangeren den portretterer. Den er ikke noe dypdykk i black metalens historie, og den har ingen Sam Dunn som går rundt og stiller teite spørsmål, ingen snakkende hoder på svart bakgrunn, ingen voice over. Det er karakterene som forteller historien, det er Kaidas, Sina og Hector, det er Vyl og Obsidian C som prater med fansen, og det er Bjarte Malum og Cecilie Asker som intervjuer artistene. Filmen prøver heller ikke å si noe om black metal-fans generelt, den fokuserer kun på de involverte og deres syn på og følelser omkring sjangeren. Det er ingen dokumentarer som kan kalles «ekte» og «usminket», men denne metoden Akselsen og Falch bruker, gjør at man kommer nærmere.

Av

indexBlackhearts vises på Fritt Ord sitt arrangement Black metal og ytringsfrihet – ekstreme uttrykk i møte med ekstreme holdninger torsdag 2. juni kl 19.00. Panelet består av Sina Winter, black metal-artist fra Iran og hovedkarakter i dokumentaren, Kristian Eivind Espedal AKA Gaahl, tidligere vokalist i black metal-bandet Gorgoroth, nå aktuell med bandet Gaahls WYRD, Mahmood Amiry-Moghaddam, Iran Human Rights – سازمان حقوق بشر ایران, Jan Lothe Eriksen, Safemuse, og Fredrik Horn Akselsen, regissør.