spellemannSpellemannsprisen er endelig delt ut, og som vanlig gikk de fleste metallharpene til dimlinger og skrotnisser som Kygo, Gluntan og Arif. Joda, Kampfar fikk en også, men ellers var det, ikke overraskende, lite å rope hurra for. Vi kan selvsagt være Bergenspatriotiske og rope i kor for The Megaphonic Thrift og hun der Aurora, men vi vil heller lage vår egen Spellemannspris! Mens andre medier er ute i god tid med sine «best of»-lister, lar vi fjoråret få marinere seg godt i etterjulsmelankoli og mørketidsdepresjon før vi bestemmer oss for hva vi egentlig likte best i fjor. Vi har såpass forskjellig musikksmak, til tross for at vi alle påstår å like «tøff musikk», at vi som vanlig ikke klarer å komme fram til en felles liste. Derfor får Rolf, Håvard og Kåbe 10 valg hver, så blir det ikke noe krangling! Værsågod: 

ROLF

Rolf001De krokete spikrene i Ruzt skal nok engang ta en sein gjennomgang av fjoråret og sette opp en topp 10-liste. Det høres nok enkelt ut i seg selv, men desto verre å taste ned. For musikkåret 2015 har gått meg nesten hus forbi. Det er brutalt å innse, men jeg har rett og slett ikke vært skikkelig til stede. Ikke hos Ruzt heller. Kan hende 2016 blir bedre? Vel, time will show, som de sier i Flåklypa. Har riktignok fått med meg de «store utgivelsene» fra gamle travere som Motorhead, Iron Maiden og Slayer, men ingen av dem imponerte meg nevneverdig. De er ok, men ikke mer. I ettertid ser jeg at det er mange utgivelser jeg burde fått med meg, men slik var det da ikke, så da får lista bli som det blir.
Uansett kommer jeg og flere til å huske at verdens siste skikkelige rocker døde i 2015, og rockens største artist døde på begynnelsen av 2016. Gigantene var likevel ikke udødlige, dessverre.

På konsertfronten står det like ille til. Flytter en ut av byen, blir det et ork å komme seg tilbake for å få med seg hva som skjer. Men de få konsertene jeg klarte å karre meg til å se, blir lett blant årets høydepunkt. Her følger:

1. THULSA DOOM, GARAGE, BERGEN, 17 OKT.
Thulsa Doom spiller HELE ”….And Then Take You To A Place Where Jars Are Kept” plata. Dette er den BESTE NORSKE rockeplata EVER. Og Thulsa KAN å spille live. Nok sagt. Ugh!

2. GHOST – MELIORA
Tar fullstendig av meg pavehatten for dette svenske superbandet. De kommer ut av mørket som ei flaggermus fra helvete med en sinnsyk debut, følger ganske godt opp med «Infestissumam», for så å gruse alt med deres beste plate så langt! «Meliora» er spekket med feite riff og digge melodier i en perfekt kombo av rock og pop. Få band klarer å levere så sterkt som Ghost. Hill

3. VALLENFYRE – USF, BERGEN, BLASTFEST, 21 FEB.
Engelske Vallenfyre, med Paradise Lost gitarist Gregor Mackintosh rautende bak mikrofonen, ga meg årets skitneste og morsomste dødsmetallopplevelse. Studio scena på USF var akkurat passe intim denne kvelden, og gutta hadde bøttevis med humor og sjarm opp i all den musikalske elendigheten. Gleder meg vilt til neste plate og liveopplevelse. Håper Blastfest fortsatt blaster og booker dem igjen. Tommel opp!

Stemningsbilde fra fjorårets Blastfest!

Stemningsbilde fra fjorårets Blastfest!

4. HORISONT – 1866, KARMØY, KARMØYGEDDON FESTIVAL, 30 APR.
Svenske Horisont blåste haude av meg når jeg endelig fikk makket meg til å høre skikkelig på «Time Warriors» fra 2013. Har vært innom disse 70 talls rockerne før, men denne plata rev skikkelig tak med nebb og klør. Live rev de heldigvis enda mer, og masse snop fra nevnte plate ble levert til en jublende masse denne første tordagskvelden av festivalen. Karmøygeddon var en særdeles vellykket sådan, idyllisk plassert og godt organisert, og for meg var Horisont kongene av Karmøy. Horisont slapp tidligere i år ut «Odyssey», men i mine ører når ikke denne opp til «Time Warriors», tuvarr.

5. HIGH ON FIRE – HULEN, BERGEN, 28 OKT
En lar ikke sjansen gå fra seg når Matt Pike og High On Fire kommer til byen. Jeg tror faktisk det er forbudt! En skal lete lenge etter et band som valser så seriøst over trynet ditt som HOF. Etter konserten føles det som du har fått skambank av en ravende gal mammut som har skreket hull i hodet ditt og dynket deg i et hav av brennevin etterpå. Skikkelig koz med andre ord. Så hvorfor er ikke denne konserten lenger oppe på lista? Tja, alt i alt fungerte konserten en tøddel bedre lydmessig på Garage forrige gang, og Matt var mer livat som fyllik enn stein nykter på Hulen. Var ikke mye han bydde på seg sjøl mellom låtene. Men for all del Matt, hold deg på vannvogna, lev vel, kom på besøk og fortsett å lage plater, det er ALLTID kjekt! Vi har mistet nok rockere nå!

6. FAITH NO MORE – SOL INVICTUS
Det er ingen fillesak når 90 tallets kanskje viktigste band slipper ny plate. I hvert fall ikke når den siste kom i 1997 og vokalisten heter Mike Patton. Da har en STORE forventninger! Singlene «Motherfucker» og «Superhero» lovet mye godt for fullengderen, men for meg nådde ikke resten av platen helt opp. Det ble ingen ny «The Real Thing, Angeldust» eller «King For a Day..» denne gangen, selv om platen laangt ifra er dårlig. «Sol Invictus» havner uansett på denne listen på grunn av en evig takknemlighet for at Faith No More fant sammen igjen og spilte inn en ny plate. Bare gleden av å høre Patton med FNM igjen fortjener en listeplassering.

7. BLACK DEBBATH – UNIVERSELL RIFFSYNSING
Fra et 90 talls band til et annet. Jepp, jeg er overrasket selv over at denne havner her. Black Debbath var kjempegøy med sine fjollete tekster og blytunge politiske rock tidlig på 90 tallet, men jeg gikk fort lei av humoren etter 3 plata, og siden har jeg ikke giddet å sjekke dem ut. Tidlig i 2015 ble jeg uansett stilt mot anmelderveggen av sjefsredaktør Håvard med deres nye plate, og jeg gikk surt til verks med masse skepsis og mistro… og fikk meg en kjempeopptur! Plata ruler big time og fikk maange spinn på iPhonen. Sjekk ut min anmeldelse her, og übersjefsredaktør Aspen sitt intervju her.

Black Debbath på Tons of Rock. nyhetsfoto.no

Black Debbath på Tons of Rock. nyhetsfoto.no

8. HIGH ON FIRE – LUMINIFEROUS
Jada jada, skal ikke skryte av fantasien min i 2015, men HOF stjeler nok en plassering på lista. Som nevnt er det ALLTID kjekt når ny musikk slippes fra bråkebøttene HOF, selv om de denne gang havner langt nede. En gang var HOF mitt absolutt favorittband. Jeg ble fullstendig bergtatt første gang jeg hørte debuten i 2000 og de nådde toppen med «Death Is This Communion» i 2007 for min del. Etter det har jeg slitt. De to neste platene er grei, men det har gått litt i stå i øregangene, selv på den siste plata. Den er kanskje den beste av de låtmessig, men jeg forbyr i så fall herved HOF å bruke Kurt Ballou som produsent på neste plate! Jeg er dritlei den komprimerte lyden nå, få mer av den varme organiske lyden til Endino tilbake! Hører dere!!??

9. RIBOZYME – GRINDING TUNES
På tide å støtte opp lokale helter. Ribozyme er veldig ufortjent Bergens underdogs, for den siste plata er veldig bra og ble spilt mye hos meg. Les min anmeldelse her og medruzter Knut sitt intervju her.

10. KARIN PARK – APOCALYPSE POP
Siden alle skal høre på Sundfør, får jeg høre på Park. Noen må gjøre det og, for her er det mye knask. Har vel knapt hørt på henne siden hun var kjempestor med «Superworldunknown» i 2003, men ble gira når jeg så den tøffe tittelen på nyplata, og den infridde med mye kald elektronisk dommedagsstemning. «Look What You’ve Done, Hard Liquour Man» og «Shake With The Devil» er veldig snasne kutt som har gått mye på repeat her. Overraskende. Sjekk ut!

Rolf Oldeide

MARGIDO

Håvard003Som Rolf har også jeg flytta ut av byen, i tillegg har jeg drevet og utdannet meg, så konsertgåing har det vært lite av i år (jada, jeg er også 2-barnsfar). Jeg har dog kjøpt en god del plater (fått meg godt betalt jobb skal vite!), og jeg skal nå liste opp 10 plater fra 2015 som har fått god rotasjon på platespilleren!

 

Krakow  – Amaran

Ble oppmerksom på denne da Knut intervjua bandet for Ruzt. Audun var lunken til plata, men jeg synes den er helt strålende! Tung, eksperimentell metal med repetetive gitarriff, seige oppbygninger og lange, speisa låter!

The SonicsThis Is The Sonics

Disse gamlingene har ligget i hi siden 60-tallet, og våknet opp som en kjøttsulten slagbjørn i 2015. Noen har pirka borti villdyret, og nå var de tydeligvis klare for mer skitten garasjerock! Ut med rullatoren, inn med el-gitaren! Anmeldt av undertegnede her!

Max RichterFrom Sleep

Ikke akkurat vanlig Ruzt-materiale, men denne perlen av et verk er verdt å lytte til for alle som liker musikk. En singel-disc-versjon ble sluppet som «From Sleep», men det egentlige verket er en 8-timers sovemedisin. Jeg anbefaler både den korte versjonen (til lytting) og den lange (til soving). Les mer her!

RazikaUt Til De Andre

Med frykt for å høres ut som en dust: Jeg har fulgt med på Razika siden de var 14 år og punkere, og årets plate er nok det aller beste de har gitt ut så langt. Sintere, tøffere, bedre, og balladen er en av de beste norske balladene noensinne! Sjekk her!

Hvis du ikke er snill skriver vi en sang om deg!

Hvis du ikke er snill skriver vi en sang om deg!

SpidergawdSpidergawd II

Per Bortens Spidergawd er for tiden ute med sitt tredje album på to år, som selvsagt rocker like mye som de to forrige. Samme formel som i fjor og i forfjor, altså brunstrock med gitar, fuzzbass, så mange trommer som mulig på en gang, og en skalla fyr på tåkelur. Uansett var fjorårets plate (II altså) absolutt en av årets beste rockeplater! Intervju med Borten kan du lese her.

Sannhet På Boks – En Hyllest Til Raga Rockers

En besynderlig samling! 100-vis av norske artister covrer Raga Rockers i en mastodont av en boks! Den medfølgende boka med tekster og tegneserier er kanskje like interessant som musikken, men det er mange gullkorn her!

Eva CassidyNightbird

Endelig er konserten Eva Cassidy gjorde på Blues Alley i januar 1996 tilgjengelig i sin helhet, i en altfor dyr 4-platers boks (som egentlig ikke er en boks, men en dobbel gatefold med to plater dytta inn i hver sprekk). Blues, soul, gospel, rock og verdens vakreste ballader!

RegnMareritt

Norsk duo debuterer med død og fordervelse! Regn er bråkete, dystert, fælt og nydelig, og høres ut som et 5-mannsorkester fra Helvete, ifølge min anmeldelse som du kan lese her!

Hollywood VampiresHollywood Vampires

Jeg burde ha skrevet et lengre stykke om denne, årets aller aller aller beste plate, men jeg ble så overveldet av begeistring at jeg ikke klarte det da den kom. Dette er altså Alice Cooper, Joe Perry og Johnny Depp som spiller coverlåter av sine døde, alkoholiserte kompiser (Keith Moon, Jim Morrison, John Lennon, Marc Bolan, Jimi Hendrix, Harry Nilsson m.fl.), med gjesteartister som Brian Johnson, Paul McCartney, Joe Walsh, Slash, Dave Grohl og Christopher Lee!!! Kan det bli bedre? Neeeei, tror ikke det gitt. Gjør det sjøl en tjeneste og kjøp plata!

HERREGAARD

kåbe003Eit nytt år er passert, og det er på tide å sjå attende på nokre av høgdepunkta frå musikkåret 2015. Det var mykje godt i alle sjangrar, men eg ser her på det eg lytta mest på i metal-verda. Det er ein heil del eg ikkje har fått satt meg inn i endå, men av det eg har høyrt meg opp på vil eg kåre desse ti til dei beste metal-platene frå 2015:

 

Misþyrming – Söngvar elds og óreiðu

Denne vart eigentleg tilgjengeleg på tampen av 2014, men vart offisielt utgjeven i februar 2015. Så då har eg høve til å få ho med på ei liste igjen! For eit meisterverk. Island har fostra mykje god black metal dei seinaste åra, men ikkje noko av det har truffe meg så godt som dette. Agressivt og melodiøst, kaldt og eksplosivt. Produksjonen er også heilt på plass. Spelast høgt.

a0812121144_10

Satan – Atom by Atom

Det engelske heavy metal-bandet Satan gav ut tidenes plate i 1983; Court in the Act. Plata har lenge stått som eit symbol på alt som er bra med heavy metal, før NWOBHM-bølga gjekk over i langt meir kommersielle og polerte former (Iron Maiden, I’m looking at you). Då dei kom med si «comeback-plate» Life Sentence i 2013 blei eg overraska over at noko så nytt kunne høyrast så gamalt ut. Og då 2015-plata Atom by Atom viste seg å halde energien oppe, og ha endå sterkare låtar, blei eg lukkeleg. Låtar som The Devil’s Infantry og My Own God er så solide at eg stadig får gåsehud og bangenykker. Også i konsert er dei som tatt rett ut av 1985. Perfekt til øl. Hail Satan!

Marduk – Frontschwein

Effektivt og brutal black metal – men ikkje utan atmosfære. Marduk har etterkvart ein stor katalog bak seg, men dei visnar ikkje. Frontschwein vidarefører krigsetikken, det drivande tempoet, melodiøse gitarlinjer og ein enorm vokalprestasjon. Fyttehelsikke så mykje betre Marduk blei i 2005 då Mortuus kom til på vokal.

Dødheimsgard – A Umbra Omega

Av dei norske metal-banda som eksperimenterte og tøyde grensene på slutten av 90-talet, var Dødheimsgard (eller DHG, om du vil) eit av dei som fekk det til. Til tross for kor utilgjengeleg 666 International var då ho kom i 1999, blei det etterkvart eit vanvittig sterk plate, som skapte ein del bølger. Det er vanskeleg å vere upåverka av noko slikt. Då dei etter altfor lang tid kom med plata Supervillain Outcast i 2007 var forventningane enorme – men dei vart diverre ikkje møtt. Men med A Umbra Omega er Dødheimsgard attende med solide og komplekse låtstrukturar, snodige vendingar og mykje å setje seg inn i. Denne plata fortener mange, mange rundar. Vanskelig, lang og deilig.

Ghost – Meliora

Frå starten av gav eg fenomenet Ghost tre plater – ei til å debutere med, ei til å finne seg sjølv, og ei til å snuble inn i mørket med. No er dei på den tredje plata, og det ser ut til at bandet held seg rimeleg stødig på beina. Svenskane brer om seg, til og med i Junaiten. Meliora held den mjuke sataniske atmosfæren ved like, men har generelt svakare låtar enn på dei to førre. Dei kjem med nokre ekle moderne fakter på From the Pinnacle to the Pit, er litt for avhengige av produksjonen på Mummy Dust, men klarer å halde på interessa gjennom Cirice og Majesty. Men vidare er det no fare for at interessa dabbar av, om dei ikkje fornyar seg ved ei eventuell neste plate. Men Meliora kan spelast igjen.

Bø!

Bø!

Tribulation – The Children of the Night

Javel, Sverige. Når de gjer noko, så gjer de det skikkeleg. Eg rakk akkurat på oppdage Tribulation og deira andre plate The Formulas of Death, før dei slapp fjorårets plate The Children of the Night. Ei plate som balanserer mellom det klissete, det gotiske, den melodiøse Dissection/Watain-black metalen, og popmusikken. Og det funkar. Rett nok har dei skrudd ned piggane endå eit hakk på denne siste plata, og vorte endå mjukare. Faktisk i retning mot Ghost og meir radiovennlege saker. Låtskriving på topp.

Det er noko svært konsistent over dessa polakkane. Alt er skrudd saman akkurat passe. Albumet heng saman, det rullar framover (som buldrande kampesteinar gjennom skodde og regn. Halla, Akersgata!). Vital depressiv black metal.

Kylesa – Exhausting Fire

Eg synest Kylesa blir betre og betre. Den progressive punken er bra, men eg likar det best når dei opererer med psykedelisk rock i kanten av sludge-landskapet, med nedstemt og digg gitarlyd, mykje rom til Laura Pleasants sin vokal, og dei nesten går mot The Jesus and Mary Chain. Dessutan vil nesten alltid eit band med to trommesett score høgt hos meg. Det er mykje ørken her, og det heile er tatt litt ned. Bra. Pluss for kul cover av Paranoid.

Altså, vil du ha det ekte blir det knapt meir ekte enn dette. Naiv og pubertal thrash metal med alle verkemiddel på plass. Blir tørst etter kun få sekund. Energisk og rett fram. Ingenting nytt, men vanvittig bra gjennomført.

Uncle Acid and the Deadbeats – The Night Creeper

Det blei ikkje mykje psykedelisk doom og denslags på meg i 2015, men denne får vere med vidare. Veldig kule låtar – men ikkje så minneverdige som dei har vore tidlegare. Musikk å vikle seg inn i.

Elles er det mange plater som kom i fjor som ikkje nådde heilt opp, og andre eg ikkje har lytta til så mykje endå. Godt å høyre at det er så mykje bra som kjem kvart einaste år. Hyll.

– K. Herregaard