Vredehammer-Violator-digitalfront-4000x4000

Full pinne! Faen så fett! Kult! Fuckings nydelig!

Skrevet av

Det var mye av det vanlige som stod i presseskrivet om Vredehammers nye plate Violator. Etter å ha hørt på den forrige platen. spellemannsnominerte Vinteroffer, regnet jeg med at det kom til å være bånn pinne. Tempoet og teknikken kom til å være imponerende. Musikalsk regnet jeg med at det kom til å være ganske likt det man forventer av norsk ekstrem-metal. Det er kynismen som kommer til uttrykk etter noen år med å ha fortært litt for mange presseskriv.  Du leser – Enestående, unikt og storartet. Du forventer – Rævsaus, døgnflue og et brennende ønske om drepe hele årskullet på LIPA. Thrash er kult, men etter den globale oppblomstringen av thrash igjen på 2000-tallet, kombinert med en rekke nasjonale DIY-thrash-og dø-metal band, så har dessverre mange band i denne kategorien to sanger på å imponere meg. For å trekke frem en klisjé alle kjenner seg igjen i; Det er ikke deg, det er meg. Eller er det det?

Siden jeg så billedlig beskrev hvilke ord du etter hvert putter inn i presseskriv, så skal jeg fortsette eksemplet her. Dette er det som går igjen i min anmeldelsen av Vredehammers nyeste: – Full pinne! Faen så fett! Kult! Fuckings nydelig! Etter at Suspiria tryna så spektakulært med å prøve å orme seg inn i Eurovision, har jeg ventet på et band som spiller thrash på like høyt nivå, men også på en måte som ikke er lik førti andre band. Tempoet kan til tider være selvutslettende, men de satser ikke alt på to kort som pleier å være nådeløst tempo og imponerende teknikk. Vredehammer viser at de kan komponere noen kule og intrikate låter med mye forskjellig i seg.

Vredehammer 1 Photo by Jorn Veberg

Jeg skal innrømme at jeg ikke ble kjempeimponert da første sporet, Light the Fucking Sky, setter i gang. Jeg trodde i første omgang at det bekreftet det jeg fryktet. Dette blir jævlig likt så mange andre band, men utover i låten baller det på seg. Synthen i bakgrunnen setter stemning og når gitarene griner sammen fra 02:42, skjønner jeg at det er noe annet og gitarsoloene som kommer mot slutten er kanskje ikke de mest avanserte, men hvis det er noe man kan lære av band som Type 0 Negative og tildels Danzig (helt forskjellige band fra Vredehammer, jeg vet) er at du ikke trenger verdens mest avanserte gitarsoloer for at det skal passe inn i en sang. Spawn Tyrant begynner på samme vis som førstesporet, men denne låten er en lekse i brutalitet, men også i rå og presis riffing. Selv om tempoet går ned noen hakk fra midten og ut, så står jeg ved mine ord om hva det er en leksjon i. Tittelsporet Violator overrasker en smule ved at den trekker inn mer heavy metal i seg. Det er fortsatt en låt som er like drepende rå som de andre, men her er det også et langt mer melodiøst midtparti som vitner om bandets låtteft.

Vredehammer 2_ Photo by Jorn Veberg

Det skulle ikke skorte på overraskelser. Det er kanskje snakk om små nyanser for enkelte, men jeg synes industrimetal-preget på  gitarlyden i Deadfall passer bra. Lyden er en ting, Deadfall er preget av heavy metal i lydbildet, men du får også sene 90-talls vibber av låten. Ursus begynner på brutalt og episk vis. Den beveger seg i heavy metal og noe som minner om folk-metal. Dette er låten som hittil har gitt meg dårligst smak i munnen. Låten er bra komponert, problemet er bare at jeg med iver hater mye av det som kan smake av folk-metal. Jeg greier bare ikke å leve meg skikkelig inn i det og selv om jeg har spilt mye Dungeons and Dragons, så sverger jeg til automatvåpen. Jeg er dessuten hellig overbevist om at lendekleder og syngende alver er en av de minst dokumenterte årsakene til holocaust. Dette er dog ikke det eneste som preget låten og Ursus har noen kule partier. Cyclone tar opp mange av de poengene som er nevnt om de andre låtene, men her er tyngden, råskapen og gasspedalen i bånn, det som driver låten fra begynnelsen. Denne låten har også et forbaska kult midtparti. Partiet har nydelige atmosfæriske trekk, så begynner spenningen å sitre i kroppen. Du vet at Vredehammer vil knekke i gang igjen, så skjer det og det er så fett! Siste sporet er Blodhevn og låten skiller seg ikke bare ut ved at det blir sunget på norsk, men også at stemningen på låten heller mer mot black metal og atmosfæren derfra. Til å begynne med synes jeg ikke at den passet så godt inn på albumet, men etter å ha hørt på låten flere ganger har jeg innsett hvor bra den er, selv om den skiller seg mer ut enn de andre.

JHM_4451-XL

Vredehammer live – Hulen. Foto: Jarle H Moe.

Vredehammer har overrasket meg og imponert meg med albumet Violator. Jeg forventet virkelig ikke at albumet skulle være så bra og heller ikke at det skulle låte som jeg har forsøkt å beskrive. Ifølge Vredehammers hovedmann, Per Valla, så har inspirasjonen bak Violator ligget i hans første møte med band som Metallica, Pantera og Megadeth. Ikke en plan som mangler ambisjon og selv om platen ikke akkurat høres slik ut, så er den definitivt thrasha og jævlig kul. Vredehammer ble nominert til Spellemannsprisen for Vinteroffer. Jeg vet ikke om bandet bryr seg om sånn, men de fortjener definitivt å bli nominert igjen for Violator. Platen er intrikat nok for nerd og viktigper. Den blåser også av ører og tupé av samtlige. Undertegnede inkludert.