Tomatbønner, leirbål og godt gitararbeid

10246760_613925218700052_5887159938868618793_nThe South er meg et nytt bekjentskap. En hever umiddelbart øyenbrynet når produsenten er selveste Bent Sæther, og bandet har også tiltrukket seg andre flinkiser, som Ida Jenshus på kor. De har sågar fått innpass i Motorpsychos aller helligste på to låter: Brygga studio. The Souths nyeste plate «…The Further out you get» er ute mandag 5. mai og er kjærkommen lytting for deg som liker langsom oppbyggelig prærierock. De tar seg god tid til å sjekke ut hvert et forlatt kasino eller brakt gruveanlegg. Sørstatene har i alle fall søkt tilflukt for en stakket stund i Trøndelag.

Mannskapet er sanger/gitarist/låtskriver Alexander Pettersen, Stian Lundberg på trommer, Pål Brekkås på bass, Stein Spjelkavik på gitar, piano, Hammond B3 og vokal, Sander Stedenfeldt Olsen på piano, Hammond B3 og vokal og Terje Uv på gitar og steelgitar.

Åpningslåten ”No Escape – Don’t Let Go” er en langdryg åpner med tidvis flotte vokalpartier og mye instrumental utforskningstrang. Vokalist Spjelkavik høres nesten ut som Bergens store sønn William Hut, uten at han overdriver patosen av den grunn. Her er strengeinstrumenter og orgel sømmelig dandert over hele låta. En tenker nesten i retning av Pink Floyd og ”Shine On You Crazy Diamond” enkelte steder. Tross sine stillestående perioder er låten et interessevekkende innslag av hva som skal komme.

Enda mer lowkey er neste låt ut ”Desert Sounds”. En fin-fin instrumentallåt som i all sin enkelhet er en godt bilde av hva slags musikere som utgjør The South. Samspilt og stilig.

Mer av det gode på ”Glimpse Of What We Has”. En lett låt om tapt kjærlighet kan gjennomføres på en million forskjellige måter, men når låta i all hovedvekt er en kjærlighetserklæring til Grateful Dead, Little Feat og Allman Brothers Band så er all vedens platte tekstklisjer helt uvesentlig. Gitarene er skrudd til sola. Langt fra originalt, men pent.

Ellers er det også andre låter på dette albumet som fortjener hederlig omtale. ”PSB6U-Blues” er en langt mer bråkete sak enn hva resten av albumet gir inntrykk av. Den er muligens litt vel langdryg da en avhenger av ett riffs fremdrift over nesten 10 minutter, men inneholder tøffe overganger med steelgitar. The South avslutter for denne gang med tittelkuttet, og her er Grateful Dead lettere å høre hvileløst i bakgrunnen enn noen gang tidligere. De tar seg friheter og omveier også underveis, som bare er med på å imponere.

Kjapt oppsummert er The South et stabilt orkester med solid forankring i amerikansk sørstatsrock. En får lyst til hente frem originalene, og det er gode skussmål. Vel blåst!

Av Sjur Aaserud

The South, promo 2014

Les Håvard sitt intervju med Alexander Pettersen her på Ruzt.no!