Jeg gjorde et tappert forsøk forrige uke på å intervjue det britiske rockebandet The Temperance Movement. Dette bandet er blitt store på et blunk, ved hjelp av en velbrukt formel bestående av gitar, bass og trommer miksa sammen oppi den samme gryta som er blitt brukt av The Black Crowes, Lynyrd Skynyrd og The Band. Dette synes jeg, som rockemusikkfantast, er helt supert selvfølgelig. Et band som følger oppskrifta på svartkrutt isteden for å prøve å finne det opp på nytt! Nå viste det seg selvfølgelig at The Temperance Movement faktisk mente at de hadde funnet opp kruttet på nytt, og ble blodig fornærmet da jeg påsto at det de dreiv med var forfriskende uoriginalt! Jeg burde selvfølgelig visst bedre, det finnes jo ingen rockeband som ikke tar seg selv alt for høytidelig, om de er aldri så tilbakeskuende, uoriginale og retrofikserte.

Whole Lotta Love er skrevet om bollene på Apollon

Whole Lotta Love er skrevet om bollene på Apollon

Dagen etter dette rekordhøye mageplasket av et mislykket intervju, tok jeg meg en kaffe og bolle på Apollon sammen med Ruzt-makker Knut. Midt i min rant om hvor jævlig arrogant Temperance-gitarist Luke Potashnick var, (jeg er glad jeg ikke kjøpta plata, din kjipe kødd!) kom det en langhåra hippie inn fra siden med en eske med CD-er. Han hadde fått høre at vi dreiv med anmeldelser og sånt, og stakk ei plate bort til meg og lurte på om vi kunne skrive en anmeldelse av denne. Jeg kikka på coveret, og så at bandet het Skogmus! – Selvfølgelig skal vi anmelde Skogmus! sa jeg, og takka for CD-en. Å få fysiske plater er dessuten sjelden kost i dagens musikkanmelderverden, da promoselskapene stort sett sender lusne linker til mp3 og streamingsider, så dette var stas. Jeg og Knut fikk til og med en hver!

Go Edit>Transform>Warp

Go Edit>Transform>Warp

For å begynne med platecoveret: Dette ser jo ikke bra ut ved første øyekast. Psykedelisk, hjemmelaga, heslig font i indigo og oransje, tre unge gutter som ser ut som de har røyka ei bøtte hver rett før fotoshooten (han i midten har jo tilogmed en pinne i kjeften). MEN, tenker jeg for meg selv, det er jo egentlig et ganske kult cover, til tross for sin amatørmessige heslighet, eller kanskje på grunn av det! Har ikke Piper at the Gates of Dawn et av tidenes styggeste cover? Hva med Magical Mystery Tour? Led Zeppelin III? Så jeg bestemte meg for at jeg egentlig digga coveret, gikk hjem, og satte plata i CD-spilleren. Ut av mine smekre stereohøytalere pumpes det ut herlig, tøff 70-tallsrock!

Skogmus fant på denne spillestilen!

Skogmus fant på denne spillestilen!

Låta Caroline sparker igang med et klassisk rockeriff, med én gitar i hver stereokanal, trommer og bass, før vokalisten begynner å synge, akkurat som et ekte hardrockband fra 70-tallet! – Fint! sier jeg til kona, og gleder meg til resten av plata. Og jaggu begynner ikke andrelåta Walk It Off, som om Whole Lotta Love aldri har skjedd! Det er et så frekt tyveri at jeg bare må flire i skjegget, det er som å bare spasere rett inn på Rema1000, ta med seg tre kasser øl, og bære dem rett forbi kassa uten å betale for dem, men det er ikke bare frekt heller, det er jo faen meg tøft! Skogmus stjeler som ravner og slipper unna med det! Tekstene, som jeg ærlig talt ikke har viet så mye oppmerksomhet, skal i følge bandet selv «sette filosofiske spørsmål til samfunnets skyggelagte sider og forurensning av menneskets habitat». Det får så være. Når jeg tråkler meg forbi internetts mange artikler om Apodemus sylvaticus og dens slektninger for å finne mer relevant stoff om bandet Skogmus (som det er langt færre av), finner jeg det jeg hadde håpet å slippe å lese. På Skogmus’ FB-side skriver de nemlig: «Stavangertrioen er sterkt preget av de store heltene på 70-tallet, men med bandets uttrykk, personlighet og sin ”sound” blir det skapt noe helt spesielt og eget». Til og med et band som, helt uten å legge skjul på det, blåkopierer verdens mest kjente rockeriff på låt nr. 2 på sitt debutalbum, skal altså påberope seg å være originale og særegne. Og vi som hadde det så fint! Dette blir et kraftig minuspoeng gutter!

Skogmus er et drittøft band, med tre unge menn fra Stavanger, men de kunne lurt hvem som helst til å tru at denne plata kom ut i ’69 (photshop-psykedeliaen på coveret ville kanskje avslørt de). Låtene er solide, spillinga sitter som et skudd, vokalisten har en jævlig tøff stemme, og det hele rocker skikkelig balle. Hvis Skogmus bare omfavner tyveriene sine fullt og helt, og slutter å late som de representerer noe nytt og spennende skal jeg love å stå foran scenen og spille luftgitar neste gang de spiller i Bergen!

Terningkast: En pose sopp

SN851364

 

 

 

 

Av Håvard Margido Aspen

Skogmus sin plate ligger på Spotify, men du får sikkert kjøpt’n på Apollon og på Kvadrat og sånt også!