indie150cd

Sarke har tatt med mer i uttrykket sitt i albumet Bogefod. Det er en zombie-fortelling fra vikingtiden som er konseptet og jaggu meg skal de medvirke i en zombiefilm også.

Skrevet av

I bandets spede begynnelse var kanskje Sarke mest kjent for å være frontet av Ted ‘Nocturno Culto’ Skjellum. Siden da har bandet gitt ut fire album og deres fjerde, Bogefod, bringer bandet inn i kjent musikalsk territorium, men samtidig tilføyes det nye ting til musikken. Først og fremst så er det elementer som krydrer musikken. Bogefod er også et konseptalbum. Platen forteller historien om Torolv Bogefod fra Eyrbyggja-sagaen. Presseskrivet og litt research på google avslører at Torolv Bogefod (på engelsk halt-foot) steg fra sin grav og som draug terroriserte han gård og grend i bygda på Island. Han ble så brent, begravd, brent igjen, begravd og hvis jeg har skjønt alt riktig, reinkarnert som okse. Det har også blitt laget en film løselig basert på samme historie med tittelen Saga. Sarke er med i filmen, men med tanke på NRK Telemarks artikkel om filmen fra mai 2015, mistenker man enten at det er en feil fra journalistens side eller at bandet opererer under navnet Sarge i filmen. Handlingen i filmen er som en vanlig lørdagskveld for dere. Mange bikere, en bandmanager som fyrer opp ei kirke for publisitetens skyld, kristne bikere av det motsatte kjønn som blir fly forbanna, og naturligvis, vandøde jævler. Alt lader opp til en norsk versjon av Return of the Living Dead, men ingen Linnea Quigley.

Hva med musikken? Tidligere har ofte thrashen til Sarke slått meg som litt traurig. Litt ensformig og noen ganger, litt kjedelig. Det er mye av det som gjentar seg i Bogefod, men det er et album med betydelige lyspunkt. Legg til konseptet og at det er en film hvor Sarke skal være med i, så gjør det at du kan føle og se for deg handlingen i låtene. Bandet har mange pølsefingre i gammal råtten thrash og black metal. Dette blir reflektert godt gjennom platen. Taken er en helt grei albumåpner, men det er først harry-riffinga i Blood of Man som gir meg 80-talls skrekk-stemning. Det er noe som er merkelig og det er at det er først ved denne låta det slår meg hvor lik Teds vokal er den til Rob ‘The Baron’ Millers fra Amebix. Andre låter som Burn og Sunken gir meg også 80-talls skrekk-vibber, i tillegg til at de er kule låter. Dessverre har en del av låtene det preget som jeg antar du enten liker eller ikke og det er det preget som får bandet til å virke litt ensrettet og ensformig. Sarke skal ha det for å skru på stemninga på Bogefod. De skrur på med folkelige toner og atmosfære som lurer i bakgrunnen, men også subtile gitarsoloer og andre ting som fyller på uttrykket til bandet. De har også med to stemningsbærende eller kanskje handlingsbærende sanger til og med. De er sunget av en ukjent dame og låtene er Barrow of Torolv og Dawning. Dette er et kult grep og det er en langefinger i trynet på mange av bandets kritikere, meg selv inkludert. Hvorfor? Jeg synes at det bryter med antagelsen om at du har med et enkelt band å gjøre. Bandet har en tanke bak albumet og en historie å fortelle.

Sarke press photo by Jorn Steen (4)

Lytteropplevelsen du får på Bogefod er gjennomført og ganske kul. Jeg liker at Sarke har tilført mer ting i uttrykket sitt, for til tider kunne jeg kjede meg litt med de gamle platene. Det er mye av det gamle igjen i uttrykket og jeg tar meg i å tvinne tomler når jeg hører låter som  The Wickedest Transient Sleep og Evil Heir. Det kan være at det er skrekkfilm-vibbene og konseptet som solgte meg, men hva så? Resultatet er slettes ikke verst.