Anmeldelse: Motorpsycho – Behind The Sun

Snah er ikke bare gud.

Han er en solgud.

behindthesunRomjul, Sande i Vestfold, 1993. Det er en liten eksplosjon som venter den beundrede lille fetter’n i det han setter seg inn i den sparslig oppvarmede bobla til alternativmusikkguruen hans. Fetter setter i gang første sporet på Motorpsychos Demon Box. En sur allsang-countryballade som alskens folkehøyskoler har trykket til sitt bryst. The One That Went Away innledet mitt forhold til Motorpsycho. Et forhold som har vart i tykt og tynt i godt over 20 år nå. Lite visste jeg hva som skulle komme. I etterkant står nå eller aldri- albumet seg godt. 1

Siden den gang har Motorpsycho svaiet som sivet i sin helt egen rytme. Det nærmeste de har vært tidsriktig er egentlig perioden rundt EP-en Soothe og nevnte Demon Box. Her er det spor som kan knyttes opp mot det som peaket verden rundt med Nirvana og Nevermind: den kortvarige og flanellbefengte grønsjbølgen. Ellers var albumene krydret med visepop, countryrock, jazz, meditativ new age-musikk… Ja, du skjønner poenget mitt. «Onkel Fuzzbass» Bent Sæther og hans majestet Hans Magnus Ryan (Snah) har alltid produsert musikk som interesserer eller utfordrer Motorpsycho til å fortsette sin hvileløse utvikling. Fra 2007 har de av nødvendighet også inkorporert flinkisjyplingen Kenneth Kapstad i kjernen. Og all kudos til Kapstad og hans overbevisende trommeferdigheter, for det å erstatte Håkon Gebhardt satt temmelig langt inne. I retrospekt er det liten tvil om at tentakkeltrommisen har innfridd og tilført bandet mye godt. Det er kosmischerock-albumene Little Lucid Moments og Heavy Metal Fruit gode eksempler på. Men de er også album som vitner om den evige søken etter nytt land, nytt territorium eller for ikke å si utenomjordisk kretsing.

Demon Box . 1993

Demon Box . 1993

Der forgjengeren hadde noe litt uforløst ved seg, da tenker jeg på restemåltidet etter enhjørningen Still Life with Eggplants senterpiece Ratcatcher spesielt. Det høres i etterkant litt ut som tilvendingsprossesen med den nye partysvensken Reine Fiske ikke helt hadde gått seg til. Nå snakker gitarene til Snah og Fiske sammen på en helt annen måte. Det er det bare å nyte på Kvæstor (incl. Where Greyhounds Dare) for eksempel. Det høres ut som to kåte alfahanners brunstige kamp for den samme dama. Nå har Motorpsycho-fartøyet for lengst forlatt brygga (studio).

Men la oss ta herligheten bit for bit. Åpneren Cloudwalker (A Darker Blue) høres nesten ut som Tortoise de første 40 sekundene før låta høres umiskjennelig trønderprogsk ut. Fengende, intet mindre. Ghost er en litt sløyere sak med kassegitar og mellotron. Ikke noe høydepunkt, men en fin sak. On a plate er lag på lag med fuzz og kubjelle. Den kunne lett ha glidd inn på den nyeste Queens of the Stoneage-plata, men den bemerker seg ikke nevneverdig i et så solid selskap av enkeltlåter. En lagt større opptur er The Promise der orgel, hans majestet Snah og Onkel Fuzzbass med vokal tidvis går opp i en høyere enhet. Somewhere over the rainbow. De har begynt å leke med oss nå.

Reine og Snah sprenger taket i Manco Capac.

Reine og Snah sprenger taket i Manco Capac.

Linken til forgjengerens sterke Hell, pt.1- 3, Hell, Pt. 4-6: Traitor / The Tapestry / Swiss Cheese Mountain er en utsøkt arrangert powertrip med alle Motorpsychos kjernekvaliteter: oppbygning, produksjonsmessige finesser og utnytting av øyeblikk for å skape magi. Neste låt ble jeg helt satt ut av, for å si det rett ut. Snah har sunget på mange fine ballader tidligere, men Entropy er virkelig genuint rørende fin, med all den trøblete eksistensielle tekstmessige bagasjen den har med seg. The Magic And the Wonder (A Love Theme)er også en produksjonsmessig bragd. Fabelaktig gitarlyd og drivende fengende. Den er et soleklar høydare med et energisk orkester på høyoktan som er på ferd langt forbi jordens stratosfære. Det er her den virkelig rapporten fra Behind The Sun blir proklamert. Snah er ikke bare gud. Han er en solgud, og hans yppersteprest heter Reine Fiske som leverer en gitarsolo som løfter tempeltaket i Manco Capac. Det får ikke hjelpe at den syrete Hell, Pt. 7: Victim of Rock blir et parentes i sammenheng med det ypperste fra Behind The Sun. På sitt aller sterkeste greier Motorpsychos psykonauter å få på tape noe av det mest lidenskapelige musikalske uttrykket som er å finne på vinyl.

Hauketo, Oslo, vår, 2014. Jeg blir slått av en plutselig befriende tanke. Ting er ved det normale igjen. Våren kommer og Motorpsycho leverer nok et sikkert vårtegn: en solid plate. Men Behind the Sun er faktisk noe mer enn bare det. Den er lyden av et band som har overbevist i godt over 20 år, og nå mer i orbit rundt sin egen tyngdekraft.

Av Sjur Aaserud

Les intervju med Bent her: http://ruzt.no/intervju-bent-saether-motorpsycho/

1 Demon Box slutstiller en 3 albumsavtale bandet hadde med Voices of Wonder. Det forklarer den fandenivoldske holdingen hele albumet oser av og en kan trykt si at spiren til det som skulle komme begynte for alvor å gro her.

 

Show 1 footnote

  1. Demon Box sluttstiller en 3-albumsavtale bandet hadde med Voices of Wonder. Det forklarer den fandenivoldske holdingen hele albumet oser av, og en kan trygt si at spiren til det som skulle komme begynte for alvor å gro her.

One comment

  1. […] Les anmeldelse av Behind The Sun her: http://ruzt.no/anmeldelse-motorpsycho-sun/ […]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Current day month ye@r *