green-slide-580x244Green_Day_InsomiacRob Cavallo gjorde et mesterstykke med Green Day da han i 1995 produserte Insomniac. Den mørke, skitne stemningen på plata sto i sterk kontrast til popsoundet på dookie året før, og står fortsatt i mine ører som den beste Green Day-plata, mye takket være produsenten. På 2000-tallet mista jeg, og mange av min generasjons Green Day-fans, interessen da musikalplatene American Idiot og 21st Century Breakdown kom. Ekte bay area-punkere mente de var «sell out» allerede i ’94, men mitt vendepunkt kom altså først i 2004 med den overpolerte FM-vennlige drittplata American Idiot. I 2012 meddelte Green Day at de skulle utgi en triologi, kalt ¡Uno!, ¡Dos! og ¡Tré! Den første skulle være power-pop, den andre garage-rock, og den siste skulle være en «episk» pop-punkplate. Uten noe overordnet lyrisk konsept, kunne dette være et skritt tilbake til den gode, gamle Green Day-formen, men resultatet var skuffende som et uforløst toalettbesøk. Alle tre platene var like glatte som en nybarbert musling, og låtmaterialet kunne godt vært kutta ned til halvparten.

Uno-Dos-Tre-green-day-32239735-600-200

Nå, to år senere, kom Demolicious ut som en spesialutgivelse til Record Store Day. Dette dobbeltalbumet består av 18 tidligere uutgitte demoversjoner av låter fra 2012-triologien, og høres i følge bassist Mike Dirnt ut som «How Uno Dos And Tre would Have Sounded if We Were Still On Lookout Records».

_MG_8103

Og ja, det gjør den! Jeg klør meg i hodet og lurer på hvorfor i helvete de ikke bare gav ut denne med en gang! Dette er Green Day som jeg (og sikkert mange andre) liker å høre dem. Fire karer med gitar bass og trommer som pøser ut pop-punklåter med fuzzpedalen i bånn. Og ærlig talt høres det ikke ut som demoer heller, for denne gjengen har råd til å spille inn demoer i ordentlig studio med skikkelig lydkvalitet. Det som tilføres i en slik setting, er heller live-energi og spilleglede.

IMG_20140507_084144Moderne opptaksutstyr og mye produksjonspenger fører etter min mening til en forringelse av den rå, klassiske rockemusikken. Punk, hardrock, ja til og med black metal, lider under for mye produksjon, for radiovennlig miks, for mange digitale filter og for mye ryddighet i lydbildet. Rock skal være rått, og det håper jeg vi snart vil få tilbake som en norm heller enn et RSD-unntak! Green Day må bare se til å sparke Rob Cavallo på ræva ut av studio, plugge gitaren rett i miksebordet og spille inn flere plater med skikkelig pop-punk uten filter, så skal du se de vinner tilbake noen gamle fans i 30-åra som savner å tagge og knuse flasker på trappa til ungdomsskolen!

Demolicious er ute digitalt (og selges for et par hundrelapper på discogs og ebay)

Av