Black Debbath – Universell Riffsynsing

PromoImageKnapt 2 år etter forrige plate er Black Debbath ute med ny langspiller til verden. Denne gangen tar de turen ut i rommet både tittelmessig, covermessig og tydeligvis turnemessig, les bare her:

«Denne gangen satser vi på å slå gjennom ut over Norges grenser, men vi nøyer oss ikke med et internasjonalt gjennombrudd. Jordkloden har blitt for liten for våre grandiose visjoner og blytunge rock. Vi setter kursen ut i verdensrommet for å legge hele galaksen for våre føtter. Først drar vi til Månen og Mars; deretter legger vi hele universet under oss med vår universelle riffsynsing.»

problemer innadHumoren er som vi ser enda ganske intakt, og det er kanskje det som er mest irriterende med selve bandet Black Debbath. Undertegnede syntes spøken var genial da bandet debuterte i 1999 med «Tung, tung politisk rock». Tittelen på plata og bandnavnet oppsummerte alt så riktig, og en trodde dette var et engangs-stunt. For det levnet ingen tvil den gang som nå, at Lars Lønning, Egil Hegerberg, Ole Petter Andreassen og Aslag Guttormsgaard kunne sin 70-talls rock/metal inn og ut, og eltet den elegant inn med knusktørr Duplex-humor som traff tidsriktig og tungt. Plata var en suksess på alle studentvorspiel, alle kunne «Problemer innad i Høyre» og «King of Norway» på rams. Likevel, sulten på mer moro ga Black Debbath ut «Welcome to Norway» i 2001. For undertegnede var denne plata enda tyngre og tøffere enn debuten, og alle tekstene var skrevet på hysterisk morsom og grufull turistengelsk. Spesielt «Traditional Food» var en munnfull, og «Mongo Norway» var en superhit som harselerte hardt med utelivet i Oslo by.

BlackDebbath04

 

Men når latteren dabbet av, begynte jeg og mange andre virkelig å høre hvor fantastisk lyd trommeslager Ole Petter Andreassen hadde skrudd fram, hvor fett trommene låt, hvor tøffe riffene til gitarist Lars Lønning, Aslag Guttormsgaard og bassist «Bare» Egil Hegerberg var, og hvor høyt vokalen til Lønning gikk. Herregud, tenk om de hadde skrevet seriøse tekster, hvor knall kunne dette vært?? Det virket som en fornærmelse at et band som tilsynelatende dro i gang det ene konge-riffet etter det andre så latterlig lett, bare kastet det vekk på tull!? Tydeligvis har gutta vært fullstendig klar over dette hele tiden selv, for på første låt på forrige plate, «Nå får det faen meg være rock! Akademisk stoner- rock», tar de et oppgjør med seg selv; De «kunne blitt store, men tøyser det til», de er «Slaver av humoren»
Vel, når bandets tredje plate «Den Femte Statsmakt» kom i 2004, var undertegnede ganske lei. Det var bare ikke morsomt lenger. Dessuten hadde Ole Petter Andreassen funnet fram gitaren, tatt med seg Egil på bass og spilt inn den tøffeste norske rockeplaten ever med Thulsa Doom! “And then take you to a place where jars are kept” ble sluppet i 2003 og gruste Black Debbath totalt i disse ørene. Thulsa hadde og humor, men den var mye mer saftig, sexy, rocka og tidløs enn Debbath sin.
Likevel, tidens tann viste seg å være hard med Thulsa, så Debbath var bandet som spyttet ut plater jevnt og trutt, mens Thulsa forsvant med krukkene veldig lenge.
Uansett, året er 2015 og Black Debbath sitt syvende album er sluppet. Så, er «Universell Riffsynsing» bra? Jepp, overraskende bra!!

 

Foto: L-P Lorentz

Foto: L-P Lorentz

Plata sparker i gang med «Har du betalt for denne låten? (Forlemper og ulemper ved digital nedlasting.)». En låt i flat pedal som svinger i kjent Black Debbath-stil med et skikkelig gromriff og perfekt tempo for en åpningslåt. Tittelen sier seg selv, og en humrer lett over poengene i teksten som er velskrevet og fengende. Samme gjelder refrenget, en låt som vokser.
Nr 2 ut er «Til hælvete med Munch museet (Lokaliseringssang).» Her drar de tempoet ned i lavgir og griser til med blytunge akkorder i beste 70 talls stil. Først her legger en merke til at gitarlyden ikke er så drenert i bass som på tidligere utgivelser, noe som gir lydbildet et romslig preg og lar et nydelig skurrende orgel få leke seg fritt innimellom. Fett! Ved første ørekast virker det ikke som Black Debbath har mye til overs for Munch. Hans kunst fortjener ingen plass i flotte museer, og kunstneren selv beskrives som «..ei rotabøtte, lot sin kunst ligge å slenge rundt, en sluskete bohemdude, en absintslurpende nervebunt». Ikke mye smigrende! Men, egentlig så digger de han: «Som sin tids Kurt Cobain, ville han heller tatt livet av seg selv enn å ende opp som nipsgjenstand, ufarliggjort og kommersialisert» Høykultur!

BlackDebbath03«Barbér Salæret» åpner og vrir seg i et heftig hovedriff som minner mest om gammel Thulsa Doom, veldig tøft. Her får rikingene en smekk på pungen. Melodi i både vers og refreng er sterkt og fantasifullt, og på denne kommer prog tendensene enda klarere fram. En av platas beste! I låt nr 4 kommer Bjørn Eidsvåg inn og gir råd til Egil om fremtidige ordninger i «Pensjonsballade». Låta smyger seg dempet avgårde i fin syrete stil, der den bekymrede teksten flyter på et lekent komp med svevende gitarer. Veldig vakkert og vågalt av Black Debbath! «Dum, dum minister» fortsetter i tøff progrock, og riffene minner mer om Andreassen sin gitarstil, noe som kler Debbath veldig godt! Mer av dette, please! Tekstmessig går det i tradisjonelt tanketomme politikere med lite på hjertet, men lyrikken er jo ikke fjollete, den er faktisk ganske kul! Er det mulig Debbath er bittelitt seriøse på sin syvende plate? Veldig flotte melodilinjer har låta og. På slutten av låta river like godt gutta i med et flott jam-parti der gitarene virkelig leker seg med orgelet! Feita låt!
«Fjern moms på rotten frukt» er låt nr 6. «Bare» Egil tar igjen over mikrofonen i ei kort og konsis låt, men den er den svakeste på plata. Refrenget blir litt irriternde og masete. «(Hei hei, vi er) Justervesenet» følger på i litt friskere stil, her svinger det mer og teksten er passe aggressiv og morsom. Låta er fengende, men sammenlignet med de fem første sterke låtene når den ikke helt opp. Likevel en bra Black Debbath låt.
Låt nr 8 heter kort og greit «Sulten». Litt mer tradisjonelle tunge Debbath takter her, men sangen sparker godt fra seg. Her ramses det opp alt av mat som Lønning har kastet i gapet, men det ligger en klar alvorlig undertone her over menneskehetens grådige appetitt i verdens spisskammer.

BlackDebbath06

Nest siste låt, «Trygghetstyranniet (Om myndighetenes manglende tiltak for bedring av den generelle sikkerheten i samfunnet)», er en høydare. Her leker Black Debbath seg med progrock igjen og knaller til med et megafengende refreng! Egil tar seg av mikrofonen på versene, men Lønning spretter inn og spriter opp både melodi og refreng til gull. Låten føles stor, pompøs og deilig, som en svær bløtkake med rock. Budskapet i låta er at livet er livsfarlig å leve, og det formidles igjen på en passende humoristisk måte. «Universell Riffsynsing» avsluttes med «Syv dager til fredag (Kontoristens klagesang)». Ukas dager listes opp med sine kjedelige gjøremål over en herlig blanding av enkle akkorder og spenstige overganger til fengende riff, her er det mye snop. En perfekt avslutningslåt som fader kledelig ut i verdensrommet.

Alt i alt er dette en stor overraskelse fra Black Debbath. Lett å si for en som ikke har brydd seg stort om dem siden 2001, men denne plata har fått mange omganger, og den vokser fortsatt. Første halvdel av plata er best, men det ligger mye snadder i alle låtene. Black Debbath kan spille, la det være helt klart! Andreassen sine trommer låter mer intrikat og teknisk enn på lenge, han er virkelig blitt flink. Fjollehumoren som undertegnede har irritert seg grønn over tidligere er nå tydelig tonet ned, og det lover godt for fremtidige utgivelser. «Universell Riffsynsing» er isåfall en knallstart. Skulle jeg trille VG terningen, så blir dette en jevn femmer.

Av Rolf Oldeide

Les Margidos intervju med Black Debbath HER!

BlackDebbath07