New ImageDet kommer ikke sånne plater fra Oslo. Ikke fra Trondheim heller, selv om Johndoe nylig gjorde et hederlig forsøk ved å synge om allværsjakker i Trondheims gater. Jeg tror det er noe med Bergen som framkaller en helt spesiell type angst og melankoli, som Anja Elena Viken formidler på en helt perfekt måte på brei bergensdialekt. Debutalbumet «Herfra til i Morgen» er et nydelig stykke bergensk popkunst, med akkurat nok rockedriv og punkattitude til at det faller innenfor rammene til Ruzt.

Hvis du er mellom 22 og 32 år og bor i Bergen, så er sjansen stor for at du har vært på vorspiel med noen folk som Anja Elena har vært på nachspiel med, og som har vært på Razika-konsert sammen med Nam Nguyen. Verden er liten, men Bergen er klaustrofobisk, og dermed er gjenkjennelsesfaktoren stor i dette helbergenske albumet fra Viken. Du har gått «walk of shame» gjennom Nygårdsgaten søndag morgen. Du har tråkket i sprøytespisser i parken. Du har pult en fyr i en hybel på Høyden, og du har følt deg som kongen av gata med kebab fra Marken Grill i hånda. Og du har garantert kjent på Bergens-angsten. Det er den du får sent på høsten når du føler at du har vært på nach på alle hyblene i hele byen, du vet du har fornærma alle, tror du har klina med alle, pissa på alle og prata med alle, og fjellene bare kommer nærmere og nærmere mens masta på Ulriken kikker på deg gjennom giftlokket over Danmarksplass. anja elenaPopmusikken har beskrevet tenåringsangst i årtier, men dette er angst for unge voksne. For de mellom 22 og 32 som ikke finner hverken kjærligheten, drømmejobben eller seg selv. Og selv om Anja Elena er jævlig tøff i trynet innimellom (som for eksempel på debutsingelen «Klæssar Deg Ned» (som ikke er med på plata)), er det angst-låtene som virkelig setter spor. Låta «I Morgen«, som har vært favorittlåta mi i over et år nå, har tidenes beste refreng: Vil ikkje si ka eg tenker på, for eg vet det kommer mer i morgen. Men Viken lar seg ikke trykke ned av dette, nei det er ikke sånn vi gjør det her i byen! Butter det imot, så dytter bergenseren dobbelt så hardt tilbake. Snu paraplyen mot vinden og gå på fjellet/byen/trynet igjen og igjen og igjen.

Faens kul låt!

Faens kul låt!

Tekstene er altså helt fantastiske på denne plata, og Viken skriver i en stil som er nærmere beslekta med hip-hop enn pop og rock, noe som gir en helt egen flyt i låtene. Og hun synger som en bergensk rennesteinsengel, på kav breial dialekt som jeg etter over 12 år i denne byen har lært meg å elske. Musikalsk er plata en kul, drivende pop-plate, type gitarpop som jeg savner litt i dagens musikalske univers. Popmusikk blir for ofte basert på lyder som tyter ut av en mac, men her er det god, gammeldags gitarpop med kledelige strykere hist og her. Jeg er en sucker for god pop, og særlig når det er damer som synger på bergensk. Jeg er redd Razika og Gabrielle er dyttet ned fra tronen som Bergens pop-dronninger av en jente fra Arna.

Terningkast: Ti vrengte paraplyer i en trappeoppgang på Nordnes

Av