Ribozyme main picture

For ikke altfor lenge siden avsluttet Ribozyme og Dunderbeist en Norges-turné. To band med sine egne og dertil originale uttrykk har besøkt Norges mange forskjellige kriker og kroker. En annen nyhet er at låten Bronze fra albumet Grinding Tune kom med på Tidals rangering over 2015s beste norske låter.  Det ser ut til at det er nok en fjær i hatten til Bergensbandet. En de har fortjent, men hvordan blir band med alternative uttrykksformer mottatt om dagen?

Skal jeg ta mine venner på ordet, så er Ribozyme alltid en  suksess i Bergen. For egen regning kan jeg si at de gangene jeg har sett de på Garage, så har det vært smekkfullt og det har vært hæla i taket. Likevel undres andre – Hvorfor blir ikke Ribozyme booket til Roskilde? Spørsmålet kom under festivalen fra kjæresten til ei venninne av meg. De er fra Nederland og skjønner ikke hvordan det er mulig å klemme så mange bra band ut av landet vårt.  – Dere har så mange bra band som Ribozyme og Ninth Circle. Jeg skjønner ikke at disse bandene blir lagt mer merke til!

Crowd - Ribozyme - Verftet

Publikum for å se Ribozyme på Verftet. Foto: Jarle H Moe.

I sommerdisen skal jeg til å si at det er en dansk festival, men jeg biter det i meg. Jeg vet virkelig ikke hvorfor band som Ribozyme, Ninth Circle eller Insense ikke har blitt booket til festivalen, men hvem vet hva fremtiden bringer? Det er jo heller ikke slik at nordmenn elsker alt som er litt alternativt og i hvert fall ikke hvis de kommer fra feil kant av landet. Da jeg så Ribozyme spille i Lillehammer i oktober fikk jeg den følelsen. Alt var gjort med en humoristisk snert, men da en pjokk begynte å flashe Dunderbeist-skjorte helt fremme ved scenen på en litt spottende måte,  bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender. Siste låten ut var Over the Galvanized og jeg benyttet muligheten til å gripe fatt i nakken hans og tvinge han til å bange!

Et halvt år før denne konsertopplevelsen intervjuet jeg bandet i Bergen.

Kjartan Ericsson - Ribozyme

Kjartan Ericsson. Foto: Jarle H Moe.

Hverdagspilsen

Dagen jeg har valgt å gjøre intervjuet, ser ut til å være den hverdagen etter påske da ganske mange av Bergens-arbeidere også har valgt til å svelge unna noen øl. Ved baren møter jeg trommis Cato Olaisen og frontmannen Kjartan Ericsson. Etter noe minutters venting kommer Bård Bøge hurtig inn døren. Med bassisten er trekløveret som er kjernen i Ribozyme tilstede. De har riktignok inkludert Thomas Lønnheim i bandet, som har en fortid fra Ralph Myerz and the Jack Herren Band.

Til tross for at plassmangelen begynner å melde seg, greier vi å klemme oss på plass ved et bord, og takket være at vi sitter såpass nære, slipper vi å skrike til hverandre.

Første punkt på dagsorden er den nye platen Grinding Tune.

– Vi har tenkt mindre, begynner frontmannen Kjartan Ericsson, – Ting har blitt veldig naturlig egentlig og det har ikke blitt diskutert hvordan det og det skal låte, kommer det engasjert fra han, – Ting har bare skjedd mer av seg selv.

– Ikke mikse så mye, sier Cato, før Kjartan overtar, – Ikke mikse så mye, og vi har ikke trengt å snakke så mye om visjoner eller…

– Til og med rekkefølgen på låtene var noe jeg prøvde å snakke om, men det fikk vi heller ikke lov til å snakke om, kommer det fort fra Bård. – Det er jo ganske naturlig, ler Cato. – Det er en mer minimalistisk tilnærming til produksjon enn før og av en merkelig grunn høres det større ut.

Den siste oppklaringen kommer fra Kjartan og dette er formen for intervjuet med bandet. Kjartan begynner som regel, Cato kommer med et kort tillegg eller forklaring og Bård kommer med sin forklaring, før det går tilbake igjen til Kjartan.

Cato Olaisen - Ribozyme

Cato Olaisen. Foto: Jarle H Moe.

Bandets læremestre 

Trekløveret i Ribozyme hamret for alvor bandnavnet inn i mange bergenseres kollektive hukommelse med skivene Blacklist Mercy og March of Crime. De tunge og melodiøse platene gjorde at de ble sammenlignet med noen av 90-tallsrockens store wünderkids. Platen Presenting the Problem (2012) viste et skille for bandet, hvor de fikk et sterkere egenart og at de i større grad dvelte på lange melodiøse partier. På platen Grinding Tune er det nok et hamskifte, samtidig som det er solide likheter med Presenting the Problem.

Grinding Tune er ikke så ulik Presenting the Problem, men det er en plate som er enklere, og det er kanskje derfor den griper deg sterkere? Låten Bronze starter platen med skingrende gitarspill. Det er en påminnelse om hvordan de har vært tidligere, men også hvor effektive de er i nuet. Den elegante råskapen i Bronze glir etterhvert inn i et roligere tema med noen enkle tangenttrekk fra en synth som eneste skille fra resten av bandets drønn. Så går det slag i slag med låter som alle har en sterk egenart. Worn sitter i minnet på grunn av de elektroniske lydene i bakgrunnen. Axis Rotation og Cut in Half er favorittsporene som er rolige, melodiøse og drømmende. Alt du trenger i en låt. Med øl-bermen flokket rundt oss kommer det frem at ikke alt bare kommer fra progresjon fra forrige plate.

– Vi reiste rundt med Trail of Dead (…And You Will Know Us by the Trail of Dead.) Jeg vet ikke helt hva som skjedde på turen? Det var noe med energien da vi spilte sammen. Mer energi kanskje, reflekterer Kjartan.

– Hvordan da?

– Vi så noen ting de gjorde og som påvirket oss. Vi hadde lyst til å levere mer energi live.

– Det er noe med det nedstrippa uttrykket, kommenterer Cato, – Råskapen i det.

– Sinnssykt inspirerende å være på tur med de folkene, kommer det fra Bård, – Jeg har aldri sett noen som kan gjøre tjue gigger på rappen og hver eneste kveld spille som om det er det siste de gjør her i verden. De blåste så vanvittig på hver bidige kveld! Uansett om de er sjuke eller…

Brått snapper Kjartan opp tråden og fortsetter – Står de i Polen foran tredve stykker oppfører de seg helt likt som om de stod foran 500 stykker i Berlin, mens vi tenkte ‘Fy faen! Det blir fett! Komme til Paris og Berlin!’ Så skjønner du det. Nei, vi må bare kjøre på. Da vi kom tilbake til Garage… Det veksles et kort blikk med Bård. – Alt var bare på plass, kommer det fra bassisten. – Vi tok med oss noe på den turen. Det å gi noe uansett, konstaterer Kjartan. Cato er siste dommeren i saken. – Det har alltid vært noe vi har vært bevisste på. – Vi har spilt ganske mange gigger for under femti, så det er ikke noe problem, ler Kjartan.

Foruten energien live, så er det noe annet de har plukket opp. Det er noe jeg merket meg ved platen, Presenting the Problem, det at jeg kunne drømme meg vekk i et lydlandskap. Det høres helt sikkert komplett idiotisk ut, men jeg kunne drømme meg vekk i en låt som Over the Galvanized. Det fikk meg til å tenke på en asiatisk storby. Etter en noe krøkkete beskrivelse fra min side og litt latter fra bandets side skjønner de hva jeg snakker om. Kjartan tar til å forklare.

– Det er også noe vi har plukket opp fra Trail of Dead. Ikke være redd for ikke å være kul. Sangeren i Trail of Dead, Conrad Keely, han skriver om ting som inspirerer han og det vil jeg også gjøre. Du vil skrive om noe som bryr deg. Hvis det er innenfor fantasy eller noe sånt, bare gjør det i stedet for at ting skal være så forbanna kult! Det løsnet på forrige album og ytterligere på Grinding Tune. Det er kanskje derfor du får den følelsen? Vi tør å gå inn i de verdenene som er litt fantasi. Vi maler et bilde som ikke bare er veldig stilig.

Bård Bøge - Ribozyme

Bård Bøge. Foto: Jarle H Moe.

Latteren sitter løst rundt den lille fliken av et bord vi sitter ved i lokalet. Bård forklarer videre hvordan de jobber med stemningen i musikken.

– Vi begynner å jobbe med et tema og veldig mye av det er ikke tøft i begynnelsen. Vi jobber gjerne med en musikalsk stemning eller tema som bare er spesielt. Du må dyrke det til det er noe spesielt.

Cato forklarer det på en litt enklere måte. – Vri kluten for å få all driten vekk, sier han med mens han vrir opp en liksom klut til de andres to sin begeistring. Kjartan kommer så med neste innspill som kan dissekeres av de to andre.

– Noe av det viktigste er å ikke bekymre seg om dette er litt teit. Spesielt i låtskrivingen. Veldig ofte når vi er i studio, så har vi kompiser på besøk og som er sånn ‘Oh my God. Hva er det de holder på med?’ De har vært i et annet rom mens vi har lagt på vokal på Cut in Half og så har de bare tenkt sånn. ‘De er så jævlig ute og sykler nå. De har mistet alt.’ Så hører de sangen til slutt og da har vi gjort det til vår greie. For å komme dit, så må du kanskje drite deg litt ut.

Det som følger er en replikk-veksling medlemmene i mellom som bør komme uten videre beskrivelser.

– Alt skal prøves. Hvis du har en idé, så test det. Man vet aldri.

– Hvis man kommer innom en dag står vi der kanskje med en kontrabass med bue og duftlys.

– I bunad.

– Alt skal prøves!

Dude i Ribozyme

Thomas Lønnheim. Foto: Jarle H Moe.

Presenting the problem – Den vanskelige skiva

Til forskjell fra Grinding Tune var den foregående Presenting the Problem et lite helvete å få ferdig. Platen som deler mange likheter med Grinding Tune var bare minutter unna å bli vraket, noe Kjartan Ericsson innrømmer.

– Den var ti minutter unna å bli kastet. Vi slet noe sinnssykt med den.

Ordene til frontmannen synker først litt inn rundt bordet før han fortsetter.

– Platen holdt på å ta livet av oss og vi hatet studio etterpå. Det var helt sinnssykt tungt. Det var heavy denne gangen også, men det var mer inspirasjon i rommet.  – Da vi begynte på Presenting, visste vi ikke hvordan tingene skulle låte, forteller Bård, – Vi fomlet veldig med hvordan vi skulle låte og det var ganske mye materiale som ikke var klart.

Cato ser i min retning. – Til og med da vi gikk inn i studio, så var det veldig halvferdig.

Bård forklarer ytterligere situasjonen i studio. – Med tre forsterkere og ti mikrofoner satt vi der og skrudde. På den tiden var vi veldig søkende. Selv om det ikke låter likt, så la det grunnlaget for hva som skjedde videre, så det ikke låter likt.

– Har dere fått en sterkere egen identitet med de to platene?

– De står fint for seg selv, kommer det kjapt fra Cato før Kjartan og Bård fra hver sin ende kommer med andre svar. – Det er flere som har sagt at på Representing , så skapte vi et eget sound, forklarer Bård. – Før var vi mer opphengt i forbildene våre, kommenterer Kjartan rolig, – Det kan være positivt, men jeg følte at hvis vi fant noe som var tøft, så styrte vi oss heller mot det enn å gjøre vår egen greie. Nå er vi flinkere til det siste.

– Vi tenker ikke lenger så mye på at det skal være innenfor det og det. Vi bare lager musikk. Nå lager vi bare noe som høres stilig ut, kommer det fra Cato, – Denne gangen føler jeg at vi har fått mye mer identitet. Den er mer soleklar nå enn tidligere. Det er et steg opp fra forrige plate.

Ribozyme fuckface.

Modernitet i Rock

Folk kan ofte havne i baret når de skal sammenfatte to ord, modernitet og rock. Uten å kaste skyld på andre, så skal jeg være den første til å innrømme at jeg sliter selv også. Selv om rock strekker seg tilbake til femti-tallet, så er det fremdeles en moderne kunstform. En kunstform som har tydelige kjennetegn, men som også er i forandring. Siden jeg hadde min ungdomstid på 90-tallet, så får ordet ‘moderne’ meg til å tenke på min egen tid som fjortis med kanintenner og med Sex Pistols og Nirvana t-skjorte. Ribozyme er langt unna et vintage retro-band, men vil de bruke ordet moderne på seg selv?

– Vi er veldig langt fra retro, ler Kjartan. – Jeg har alltid vært opptatt av at vi ikke skal låte crisp, kommer det fra Bård. – Det skal være fyldig og tungt. Det er en viktig del av det. Jeg synes det er mye interessant i moderne rock der ute og det er gøy å prøve å utforske den verdenen, snarere enn å prøve å låte som mange andre de siste femti årene. Jeg skjønner ikke grunnen til å høre på Black Sabbath-skiver når du skal produsere noe. Jeg synes det virker bloody useless, sier han bestemt.

Hvor kommer da de tre medlemmene fra musikalsk? Spørsmålet skaper litt latter rundt bordet før det besvares.

– Vi har litt forskjellige interesser innen musikk, begynner Kjartan diplomatisk, – Jeg vil tørre å påstå at Cato er oppvokst med Metallica, grungen og mye metal.

– Jeg er den som liker hardest musikk, konstaterer Cato med et smil før Kjartan fortsetter.

– Jeg er et klassisk barn av grungen. Fjortis under Pearl Jam, Soundgarden og Alice in Chains og er den som har vært på flest trance-parties, men vi har alltid hatt foten vår i alternative ting som Faith No More for eksempel.

Det er med et litt stille rundt bordet før Bård plumper ut i det. – Jeg har en mørk fortid i technoen, sier han med et smil, – Jeg er stor fan av Prodigy. Nine Inch Nails er et band som forente det for meg. De hadde alt som jeg var på jakt etter i fusjonen av elektroniske elementer og rock.

– Jeg har sett deg på rockepub i Leipzig digge gammel rock, men da har det vært sent på kvelden, kommer det fra andre enden.

– Dømmekraften skal være litt svekket da.

Ribozyme cunt lips.

Underdog?

Innledningen min tror jeg inneholdt et spørsmål: Hvorfor blir ikke flere norske alternative band booket til en stor festival som Roskilde? Hvorfor får de ikke mer anerkjennelse enn det vi ser? De vokser tross alt ikke som paddehatter osv osv. Jeg vet ikke om det er et problem for Ribozyme og i hvert fall ikke når utgangspunktet for samtalen vår er rett før et plateslipp. Føler de at de har et underdog-stempel? Kjartan Ericsson starter.

– Vi har ikke så mye imot det stemplet. Vi spilte med Audrey HorneVerftet. De blir storebrødre på en måte. Det gjør ingenting. Det er ikke som om vi skal ut og ta over det ene og det andre, gliser han, – Vi gjør det vi driver med. I forhold til den kommersielle suksessen, så er det sånn at så fort du gir faen, så løsner det. Det er det som har skjedd på de siste platene og det er mer gøy.

Bård skyter inn. – Hvis det er det du bruker energi på, så er det noe feil. Det er bare å lage musikk og reise rundt med kompiser og spille den. Hvis det kommer noen for å høre på, så er det bare fett.  Vi har merket at etter Presenting the Problem, så er interessen større. Folk spør mer etter oss rundt omkring. Kanskje vi fikk til noe sist gang? Kjartan kaster seg over ballen igjen.

– Vi føler ikke på underdog-stemplet, men jeg har full forståelse for at folk tenker i de baner. Det er helt naturlig. Det er mange som er på konsertene våre som lurer på ‘Hvorfor har det ikke tatt av?’ Vi er derimot veldig komfortable med hvordan prosessen går nå. Cato får siste ordet.

– Det er utrolig mange gigs vi har gjort rundt omkring, men også ren punkturné. Nå har også dette blitt i større skala.

Så er det bare å vente og se. Eller så kan du gjøre din plikt for menneskeheten og få med slekt og venner på neste Ribozyme-gig. Med alle midler..

Skrevet av Knut Gigstad