IMG_20130817_190347

Jeg blir ofte stilt spørsmålet – Synes du rock og metal fremdeles er relevant? Svaret mitt vil alltid bli det samme – For meg er det relevant. Hva du synes får være din greie. Det er ikke fans som stiller dette spørsmålet, men unge voksne som hører på all mulig slags forskjellig musikk og all ære til det. Vi lever tross alt i en verden hvor hipsterne er de som setter sitt stempel på hva som er hot or not, og de er noen av de mest retro folka på kloden, i form av hva de har på seg av klær og ikke minst musikken de hører på. Synes jeg de er relevante? Jeg gir virkelig blanke. En slik diskusjon er like kjedelig som å krangle om hvilket band som var det første til å spille metal på vår kjære klode. Selv om jeg er fan av metal, punk og rock, så er jeg oppvokst på nitti-tallet, og den alternative musikken fra den tiden åpnet mange dører til andre sjangre. Hvis musikken er bra, så er den vel helt enkelt bra?

Det svenske bandet Alfahanne svarer kanskje ikke på spørsmålet for deg, men de gjør et jævlig bra forsøk. De slapp nylig skiva Alfapokalyps på Dark Essence Records, og platen de har sluppet er en tilgjengelig undergrunnsskive. Og hva mener jeg så med det? Medlemmene i Alfahanne (Alfahann for dere som lurte) kommer fra den svenske black metal-scenen og man kan trygt si at dette ligger i bunnen av mye av det de gjør, men for å ty til et gammelt ordtak fra Transformers – There’s more than meets the eye. Bandet er absolutt ikke redde for å blande inn elementer fra rock, punk og synthpop/rock. Det glad-dystre soundet kan minne om hva andre storheter har gjort som The Cult og The Jesus and Mary Chain. I tillegg til dette så får vokalen til Pehr Skioldhamme meg til å tenke på Ebba Grön, og de er i tillegg ikke fremmed for å ha med allsangpartier fra moderne rock. Alt dette er vel og bra, men for meg er det det lille ekstra som får meg til å tenne som fan.

Du kan gjøre alt riktig og ha det beste soundet på kloden, men hvis det ikke føles ekte, hvis det er tannlaust, og hvis bandet ikke tør å legge hodet på blokka, så kan det irritere meg grønn. Alfahanne har tenner, og de tør å sette spørsmål og å kritisere aspekter ved det moderne samfunnet og den rådende kulturen i dag. Det siste avgjørende poenget er at de gjør det med sjarm og ramsalt humor. Låten Dödskult sparker det moderne utdanningssystemet i skrittet, Ormar av Satan og Indiehora kan minne om noe som springer rett ut av salmeboken til Kvelertak og Turboneger. Favorittlåten min på skiva er Rocken Dör og den er en blanding av en klagesang og en hyllest. Kanskje de også gir meg et geip? Som de sier i Indiehora – Du trodde vi ropte hurra, men det var hora vi sa.

– Vi ville gjøre noe annerledes helt enkelt, kommer det fra gitarist Fredrik Sööberg, – Vi er gamle bekjente nesten hele bunten. Vi har spilt sammen lenge i andre band og vi kommer fra samme by, så det er ikke så rart at det ble vi som startet sammen. Vi oppdaget at vi har samme innstilling til musikk og hvordan man skal lage bra musikk og uttrykke det visuelt. Vi hadde et konsept som var felles. Det var ganske naturlig.

– Hvordan gikk dere frem for å mekke låtene?

– Det som kom ut når vi spilte var Alfahanne. Vi har jo selvsagt våre ting vi har blitt påvirket av. Vi har spilt og hørt på black metal ganske lenge, men samtidig så har vi vært påvirket av av andre musikkstiler ganske lenge, som 80-talls synthmusikk. Steget er ikke altfor langt fra disse sjangerene til det vi har drevet med tidligere. Selv pop-melodier er ikke så langt unna det vi har drevet med tidligere. Du kan ta pop-melodier fra ulike sjangere og når du blander de, så er det slik det høres ut.

Alfahanne-omslag

Kunstige skillelinjer

Er det noe jeg ofte synes kan være litt merkelig innenfor metalens irganger, er det at det virker som om det er noen kunstige, men i blant jævlig store skiller mellom metal og punk for eksempel. For meg er dette ofte et stort mysterium. Det virker som om folk oppriktig elsker band som blander sjangre, men de er ofte jævlig klare på hvilken leir de tilhører. Hvis bandet i tillegg er noe dystert, så tar det ikke lang tid før forståsegpåerne skriker emo, prozac og daddy issues. Er det rart selvmordsraten stiger her til lands? For meg virker det som om Alfahanne driter i disse grensene.

– Det er grunntankten til Alfahanne, kommer det kjapt over luren, – Vi kommer ikke til å rette oss inn etter noen sjangre og vi bryr oss ikke om hva sjangre er. Bra musikk er bra musikk og så spiller det egentlig ingen rolle hvilken sjanger du vil si det er. Derfor har vi valgt å kalle det alfapolyptic rock. Det er litt for å slippe å si at det er litt slik og litt slik. Dette er noe vi gjør og så spiller det egentlig ingen rolle om hvordan man helst skal høres ut innenfor en gitt sjanger. Vi spiller den stilen vi vil og hvis det finnes grenser, så vil vi gjerne overskride dem, avslutter Fredrik Sööberg.

– Vokalen gir meg litt vibber til Ebba Grön og Thåstöm. Care to comment?

– Vi ville ikke ha noen karakteristisk black metal vokal eller death metal vokal. Vi ville ha en annen attitude i sangen. Hvis det høres litt Thåström ut, så er ikke det en valgt intensjon. Det er bare sånn Per låter.

Hva ellers angår vokal, så har de med seg flere på gjestevokal og de inkluderer Niklas Kvarforth(Shining), Hoest(Taake) og V’gandr(Helheim).

Hvorfor valgte dere å ha med flere på gjestevokal på albumet?

– Stortsett fordi de tilførte noe som de låtene burde ha. Det at Niklas er med er ikke så rart. Han bor i samme by. Det er naturlig at han er med. Han har også vært med på noe vi har gjort tidligere. Så hørte vi at Hoest og V’gandr var interessert og vi ville at de skulle bidra. Resultatet ble dritbra. Det var ikke noe vi planla. Det var noe som var naturlig i prosessen og resultatet ble dritbra.

Alfa#3

– Jeg vil ikke nødvendigvis kalle Alfahanne et politisk band, men dere er definitivt kritiske og det virker også som om dere sparker i alle retninger, om det så er teksten på Dödskult eller Indiehora.

– Det er nok et grunnkonsept innen Alfahanne og det er fuck the world, sier Fredrik med tydelig overbevisning, – Det vi synger om er et speilbilde av hva vi ser i samfunnet. Det er kanskje ikke det vanligste temaet som finnes innen moderne musikk. Det er vanlig med blod, død og satan, men det er også litt utvannet. Vi ville heller stikke en nål i øyet på folk – Slik ser vår verden ut. Sånn synes vi at det ser ut. Det er det speilbilde vi ser. Noe som også kan være litt provoserende. Det å stikke frem haken og synge om slike ting, fordi det er noe vi alle kan bli provosert av. Det er ikke så nisjepreget.

Jeg valgte å avslutte intervjuet på et ganske typisk pressevis og spurte Fredrik Sööberg om reaksjonene på platen Alfapokalyps?

– Det som er positivt er at det virker som om folk skjønner hva vi driver med og det er dritpositivt og kult.

Alfahanne skal spille på både Infernofestivalen og på Tons of Rock. Tune in, turn on, drop out.

Skrevet av Knut Gigstad