11143230_10156545320595508_5587795150339201699_o11535829_848339045240831_5908661669261865418_n

En hilsen fra oss i Ruzt og en statusoppdatering.

Vi burde kanskje begynne skribleriet med hvordan går det med dere? Fra vår kant har det vært stille forbanna lenge. Det er beklagelig, men sånn er det.  Jeg kan kun snakke for meg selv, men året har vært fylt til randen med arbeid og andre oppdrag for andre medier. Oppdrag som ikke har vært pålagt, men som jeg har tatt på meg frivillig. Kunne jeg tatt på meg mindre? Absolutt! Kunne jeg ha jobbet hardere for Ruzt? Meget mulig. Har det til tider vært fristende å bare gi seg med Ruzt? Det kan du banne på! Så hvorfor gjør du ikke det? Hvorfor lar dere ikke nok en rockeside eller blogg gå til internettets skraphaug? Det er ikke som om det er en mangel på musikksider der ute. I de to siste spørsmålene ligger svaret.

Jeg vil ikke ta på meg noen martyrkappe eller klage over hvor liten fritid jeg har. Å skrive er noe som er slitsomt, ja, men det gir meg også et kick som få andre ting gjør. Dessuten er det noe uskyldsrent og fritt ved å skrive for Ruzt. Vi blir ikke sponset av noen og den eneste linken vi har til platebransjen er de platene de velger å sende oss, enten fordi de har et vagt håp om at vi skal dekke for noen av de andre mediene vi skriver for eller fordi de har et genuint ønske om at vi skal dekke det for nettopp, Ruzt. Noen ganger blir ønske deres innfridd, andre ganger ikke. Det er ikke noen politikk bak eller agenda. Det bare skjer eller skjer ikke i rytmen til våre liv. Det er nok kynisme der ute og jeg er glad vi ikke bidrar til det, men for all del, bedriten musikk får ikke talerør gjennom oss.

Ruzt er kanskje bygd på en iboende naivitet, men jeg synes ikke det er en svakhet. Jeg synes det er styrke i det.  Det er en side og en gjeng forskjellige mennesker som finner saker som VI finner interessante og tør derfor å tro at det vil interessere andre. I tillegg sier vi hva vi mener. For en frekkhet!

Jeg har ikke lyst til å gi opp en musikkside som ble født under en fyllekule i 2013.  Det virka som en god ide i fylla da og nå, når jeg sitter på en pub i Lilllehammer og skriver dette virker det enda mer fornuftig. Fra glørne til radioprogrammet Fuzz ville vi skape noe nytt. Ruzt har våre tidligere seire i bakhodet, men vi skaper vår egen historie mens vi går fremover med tiden. Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært uten Fuzz og Ruzt, bra helt sikkert. En ting er sikkert. Hadde det ikke vært for Fuzz, så hadde ikke jeg endt opp som skribent for et blad og to musikksider. Jeg hadde heller ikke tatt inn så musikk som jeg gjør nå og jeg ville heller ikke hatt det perspektivet som jeg har på musikk. Jeg ville ikke ha endt opp på en festival i Kabul og jeg ville ikke ha fått muligheten til å intervjue mange av mine personlige helter. Derfor vil jeg fortsette å skrive for Ruzt og jeg vil at Ruzt skal fortsette. Jeg håper dere blir med oss videre. Teppet har ikke falt, teknikerne bare snublet litt under forestillingen.

Deres ærbødige tjener: Knut Gigstad