21 DRITBRA PLATER SOM KOM FOR 21 ÅR SIDEN, NR. 4:

THERAPY? – TROUBLEGUM

Av Bjarte Malum

1994 var året da undertegnede møtte på en særegen og hardtarbeidende trio fra Nord-Irland som kombinerte metal, punk og pop på en alldeles fortreffelig måte. Gjennombruddsplaten deres solgte etterhvert èn million eksemplarer på verdensbasis, nådde topp 5 på de britiske salgslistene og ga liv til en rekke hit-singler. Likevel er ikke Therapy? blant rockens yppersteprester, men ligger heller stabilt i mellomsjiktet. «Troublegum» fra 1994 er deres definitive høydepunkt

71XMnM6LvAL__SL1064_

My girlfriend says that I need help / My boyfriend says that I’m better off dead

I’m gonna get drunk / come around and fuck you up 

And you can’t help my life / But you can hide the knives

Med de linjene åpner det Nord-Irske alternative metalbandet Therapy? platen «Troublegum» fra 1994. Trioen bestående av trommis & vokalist Fyfe Ewing, bassist Michael McKeegan og gitarist, vokalist og hovedkomponist Andy Cairns. Bandet hadde en håndfull utgivelser bak seg og turneer både i Europa og statene før de slapp sitt da mest kommersielt tilgjengelige album. 14 låter spekket med angst, depresjoner og andre psykiske lidelser fra en forknytt oppvekst i det sterkt religiøst pregede Nord-Irland. Ikke bare datt platen midt opp i tredjebølgen av punk med The Offspring, Green Day, Rancid og NoFX, men dekk-kontrolløren Cairns tok med tekstene sine pulsen på en hel generasjon, undertegnede ubevisst inkludert. Selv om lyrikkens hans «bare» berørte tidløse temaer som kjærlighet og politikk og sånn, ikke representerte noe nytt, var bandet og platen i 1994 faktisk noe av det mest grensesprengende som fantes på rockens overflate. For en kvisete punke og metal-krølltopp fra et møblert hjem i Bergen vest som slukte det meste av Narvesens musikkblader, ble dette sugd opp – hook, line & sinker.

Dette bildet ble funnet på Internett. Artikkelforfatteren sitt eks. ligger og samler støv på mammaen sitt loft i Godvik.

Kerrang! 15. januar 1994. Artikkelforfatter oppdager Therapy? sammen med resten av verden.

Punk, metal & indie

«Troublegum» er, som tittelen hinter til, en fiffig kombo av det mørke, dystre, fengende og kommersielt appellerende. Therapy? mestret denne komboen ypperlig, nærmest perfekt. Godt hjulpet av de tre medlemmenes noe varierte musikalske bakgrunn. Cairns og Ewing sverget til band som Big Black, Sonic Youth, Hüsker Dü, Butthole Surfers, The Undertones, Motörhead, Mudhoney,  Metallica, Fugazi, The Stooges, trance, techno, hip hop og jazz, mens McKeegan bragte litt tyngre saker på bordet: Voivod, Carcass, Napalm Death, Black Sabbath og forskjellig grindcore og black, speed og doom metal band. At Nirvana 2,5 år tidligere banet vei for hele tredjebølgen med punk og hardcore skadet heller ikke. Selv om Therapy? aldri helt har fått sin plass der, kanskje fordi de lente seg såpass tungt mot det industrielle og støyende forut for «Troublegum».

My girlfriend says that I’m comfused / My boyfriend says that I’m bad news

All people are shit / Bad trip tattoed on my brain

And you can’t help my life / But you can hide the knives

TherapyNurse

Fra støy-punk til pop-punk

Før forgjengeren «Nurse» (1992) hadde bandet perfeksjonert støy-industriell-punk-metallen på en håndfulle EP- og singel-utgivelser. Om det er jeg som er forutintatt av å ha nihørt på disse og derfor har et romantisk-nostalgisk forhold til det, kan jeg vanskelig bedømme sjøl, men låtene fra denne perioden holder seg forbasket godt. Selv om platen med bilde av et øye på coveret var et steg i riktig kommersiell retning, er det, sine enkelte hits og fengende, dystre gjennomgående stemning til tross,  ikke en keeper på lik linje med for eksempel «Babyteeth» (1991) og «Pleasure Death» (1992), men den var kanskje et nødvendig mellomstopp før nordirene skulle få sitt velfortjente gjennombrudd to år etter. Borte var den skitne, misantropiske stemningen og det industrielle lydbildet. Inne var den megatjukke gitarlyden som ironisk nok kanskje hadde utviklet seg omvendt proporsjonalt med kroppen til Cairns – og en nærmest åleglatt produksjon. De mest fengende låtene, «Screamager», «Stop It, You’re Killing Me» og spesielt hit-singelen «Nowhere», fikk føle hardcore-fansens vrede, men som bandet selv påpekte var førstnevnte allerede utgitt året før på «Shortsharpshock EP» og således ikke noe nytt påfunn for å smelte ungpikehjerter. Hører man på «Face The Strange» EPen som kom ut det samme året, ser man den samme tendensen. Et band i nærmest rivende utvikling, dratt mellom mørket og lyset. En spagat øvelse de skulle vise seg å mestre ypperlig og som omverdenen ikke bare godtok, men også applauderte.

I wanna crawl up inside you and die / I wanna crawl up inside you and die

I wanna crawl up inside you and die / I wanna crawl up inside you and die

And you can’t help my life but you can hide the knives

Troublegum – spor for spor

Fra den blytunge, førnevnte åpningen med «Knives» hopper Cairns & co lekende lett over i den semi-lystige «Screamager» og dens små-pene tekstlinje Your beauty makes me feel alone / I look inside but no one’s home. Så dras det hele ned i depresjonens daler på «Hellbelly» og for første gang trekkes religion inn og da ikke bare som bakteppeGutta la aldri skjul på bakgrunnen sin, uten at de frontet det så veldig heller.  «Hellbelly»-refrenget You just wanna be Jesus without the suffering er et eksempel på dette. Man aner raskt hvor de kommer fra uten at det blir blasfemisk.

«Stop It, You’re Killing Me» åpner kanskje banalt med The world is fucked and so am I, men det er en låt som så absolutt demonstrerer Therapy? sin evne til å kombinere mørkt og lystig, alvor og lek. Semi-hitsingelen «Nowhere» avløser så med sin særpregne intro, sitt suggererende og fengende grunnriff og ikke minst tidløse refreng og tematikk. I videoen er jeg-personen en ung kvinne, men man trenger vel neppe å være sjefsetterforsker i Scotland Yard for å mistenke tekstforfatter Cairns for her å omtale seg selv i tredje person. Refrenget I think I’ve gone insane / I can’t remember my own name bragte kanskje ikke neste låt og singelen «Die Laughing» like langt opp på hitlistene i England, men den får deg virkelig til å lure på hva de trøkket i seg der borte på 90-tallet. Bakkatalogen til Therapy? og gjennomgangstematikken kan få deg til å lure på det samme.

Spør du meg kunne hvilket som helst spor på «Troublegum» vært gitt ut på singel og i alle fall «Unbeliever» som med sin røde, melankolske tråd nok gjorde enhver etterlevning fra post-punkens glansdager på 80-tallet misunnelig på dens pop-appell. Den påfølgende låten, «Trigger Inside», ble utgitt som singel og selv om den kanskje havnet rett bak «Nowhere» på hit-listene, er den i enkelte kretser gjerne mer kjent på grunn av sin mer direkte tale i teksten og ikke minst gjennomgående catchy riff. Eller hva sier du til I look uglier when I cry / Want to punch that look from your life / One in the eye for the beautiful people?

Akkurat i det øyeblikket du tenker  «NÅ må jo kruttet være brukt opp,» smeller de til med en skamfet duett med Lesley Rankine (da nylig ex-Silverfish, seinere Ruby) på «Lunacy Booth» og jammen dukker ikke vår venn Jesus opp igjen. Blasfemien er fortsatt enten fraværende eller godt pakket inn for det er ikke godt å si hvem som tiltales eller om det er vokalistene som duellerer mot hverandre. Fiffig. I alle fall for å være 1994.

Før platens mesterlige avslutning gir trioen en aldri så liten hyllest til ett av sine opphav, nemlig Joy Division, og en brillefin covertolkning av deres «Isolation». En annen låt som virkelig har vokst på meg de siste årene er «Turn». Den traff meg liksom aldri helt på de første ti tusen gjennomlyttingene på gutterommet i Godvik eller på discman’en på vei opp i Olsvik for tøffe meg. Kanskje fordi det er en av de mer voksne låtene på platen? Den funker uansett som en fin overgang til den kanskje litt oversette men likefullt episke avslutningen med tre-kløveret «Femtex», «Unrequited» og «Brainsaw».

Førstnevnte åpner stilfullt med Masturbation saved my life og fortsetter seinere med You never make love with a smile on your face / Punished with love and rewarded with hate, satt til tonene av dystopi, desperasjon og savn. Går det an å ikke like dette?, spør jeg bare.

Det «Unrequited» kanskje mangler i lyrisk mangfold tar den i så fall hardt igjen i uttrykk. Greit nok,  «Troublegum» er en oppvisning i tenåringsangst og uforløste følelser, men det er først på nest siste låt at Cairns’ vokal viser litt av sitt gamle, ville seg og gir sine egne tekster det sprelske livet de fortjener. På «Brainsaw» kan man saktens undre seg om det er to parallelle univers som skildres. På den ene siden Jesu’ siste dager, på den andre en knust, liten og forlatt Andrew. Eller kanskje det bare er Cairns som identifiserer seg med frelseren? Judas, Judas /
I thought you were my friend /  Judas, Judas /  You’re just the same as them / I’m in hell and I’m alone.

Og slik fortsetter det helt til stillheten tar over og en skjør vokalist kjører gjennom «You Are My Sunshine» helt på egenhånd og plasserer det sarkastiske kirsebæret litt ved siden av midten på bløtekaken.

therapy2

Noen vil kanskje hevde at Therapy? har RESIRKULERT karrieren sin.

Post-gum

Therapy? hadde som nevnt sitt definitive gjennombrudd med «Troublegum» og for mange av oss som ble kjent med dem da, var det smått skuffende den retningen de tok på «Infernal Love» året etterpå. Eller kanskje vi bare hadde vokst fra hverandre? Nordirene og jeg forsvant i forskjellige retninger og har egentlig ikke møtt på hverandre før de siste årene, takket være streamingtjenester og sosiale medier.

Foruten et par medlemsbytter har de vist seg som meget stabile stayere i en rockebransjen i totalomveltning de siste 10+ årene. Meget imponerende og noe av det skyldes gjerne deres popularitet i hjemlandet. Norge og Bergen ser ikke ut til å ha fått besøk siden 2003 og før det i 1994. Da var jeg i England kjøpte jeg platen på compact disc og var bitter som en hund da jeg kom hjem og oppdaget at de nettopp hadde spilt på Garage. «Troublegum» ble, som seg hør og bør, remastret og reutgitt med bonusspor i fjor. Masse knask for fansen der altså. Men den gyldne perioden 1989-1994 får vi nok aldri tilbake. «Trigger Inside» får æren av å avrunde dette tilbakeblikket.

Here comes a girl with perfect teeth

I bet she won’t be smiling at me

I know how Jeffry Dahmer feels

Lonely, lonely

I was awkward as a child

Blueprint for my wretched life

Confidence I’ve been denied

Lonely, lonely

Something in my head it won’t switch off when I’m alone

I got a trigger inside

I got a trigger inside

I got a trigger inside

I get the feeling I’ve been cheated

(Trigger Inside)

 Utgitt: 7. februar 1994

Innspilt: Black Barn Studios, Surrey, Livingstone Studios, London, Chipping Norton Recording Studios, Oxford, Rak Studios og Church Studios, London.

Produsent: Chris Sheldon

Label: A&M