1994-Nr.-131994 var det året jeg virkelig ble interessert i rock. Jeg hadde alltid hørt på musikk, så langt tilbake jeg kan huske, kan jeg også huske lyden av platene til mamma. De røde og blå dobbelt-LPene av The Beatles, Ole Paus’ «Garman» og Vømmøl Spellemannslag-kassetten vi hadde i bilen. Det gikk også mye jazz og storband på spilleren hjemme; Sinatra, Fitzgerald og Armstrong, Bird, Count, Duke og Prez. Gutta på skolen digga Guns’n og Queen, mens jeg gikk og plystra på Basin Street Blues. Når jeg skulle skrive i skoledagboka til vennene mine, ante jeg ikke hva jeg skulle skrive på «favorittband», for jeg kunne jo ikke skrive Glen Miller Orchestra, så jeg skrev a-ha. Ganske lenge. Og til dere som sitter og mimrer med Pusur-skoledagboka di fra 92 og ser at jeg har skrevet «a-ha»: jeg visste ikke hva jeg gjorde.

kerrang kurt cobainMen så kom 1994. Guns’n var bytta ut med Nirvana, og vi satt i stua til en kompis som hadde parabol og så på MTV, da nyheten om Cobains sjølmord ble rapportert. Jeg, som ennå ikke hadde oppdaga rockemusikken for fullt, kunne ikke brydd meg mindre, men de andre gutta var sjokkerte, og sa «Hva skal vi høre på nå da?». Charlie Parker, tenkte jeg, men sa det ikke høyt av frykt for juling. Neste video (MTV spilte faktisk musikkvideoer før i tiden) var «an up-and-coming group from California» som program-lederen sa. En shady type kommer ruslende inn i et rom og setter seg ned foran TV’n til en laidback trommebeat. Bassen kommer inn, og typen i sofaen ser ut som han har røyka en kilo dop, før han begynner å synge.

Sit around and watch the tube, but nothing’s on/Change the channels for an hour or two/Twiddle my thumbs just for a bit/I’m sick of all the same old shit/In a house with unlocked doors/And I’m fucking lazy!

Og plutselig har hele gjengen glemt Kurt Cobain. Det var en ny helt i byen, nei, det var tre! Og de het Green Day. Til og med jeg hadde glemt Charlie Parker fra dette øyeblikket. Jazzen var glemt, Vømmøl Spellemannslag var nedlagt, og The Beatles var fossiler. 3 minutter og 46 sekunder tok det å omvende meg.

Green Day wide1994 var et godt år å bli interessert i rock, og godbitene kom til meg rekende på ei fjøl. Dette året var også det året muttern kjøpte CD-spiller (tilbud på Domus!), så alle lommepengene mine dette året gikk til CD-kjøp. Andre band vi hørte på i 1994 var Oasis og Blur (jeg likte Oasis best, men jeg gidda ikke å hate Blur, de var for gode til å hates), Millencollin, Rancid, Offspring, The Prodigy, Pulp, Dumdum Boys, Beastie Boys og Weezer, mens mutter’n hørte på Bo Kaspers som jeg likte litt i smug. Dookie av Green Day er fortsatt inne på topp 10 over verdens aller aller beste plater i hele universet noensinne, selv om bandet har skuffet meg flere ganger enn de har gledet meg de siste 15 årene.

reading1994Nå har det gått opp for meg at dette er over 20 år siden, og jeg er blitt gammal. Perspektiv: I 1994 var det 20 år siden Kiss debuterte, Lou Reed var The Rock’n’Roll Animal, T.Rex var på hitlistene, David Coverdale ble med i Deep Purple, og det første disco-radioprogrammet ble sendt på en radiostasjon i New York. 20 år er lenge, men 1994 holder seg overraskende bra. Så bra at 1994 fortsatt er mitt favorittår innen musikk (tett etterfulgt av 1972 og 1967).

Resten av Ruzt-redaksjonen er minst like opphengt i 1994 som meg, og da jeg lanserte ideen om en føljetong med plater fra 1994 ble alle like ivrige som en rottweilerhvalp som ser en hårete mannelegg, men plutselig var 2014 over, men fortvil ikke! Ruzt har tenkt å presentere 21 dritbra plater som kom for 21 år siden, og vi begynner med Testaments «Low» allerede i morgen! Andre godbiter du kan glede deg til er Kyuss, Burzum, NoFX, Korn og mange andre, så sett Ruzt som startside i Netscape og følg med!

Håvard Margido

21 dritbra plater som kom for 21 år siden, del 1: Testament – Low

21 dritbra plater som kom for 21 år siden, del 2: Jokke & Valentinerne – Alt Kan Repeteres