21 DRITBRA PLATER SOM KOM FOR 21 ÅR SIDEN, NR. 1:

TESTAMENT – LOW

Av Rolf Oldeide

«Hør på dette, du kommer til å digge det!» En kamerat på ungdomskolen viftet engasjert med en slitt opptakskassett i ansiktet på meg. Jeg var 15 år, hadde tatt min siste hårklipp og nylig fått snusen på litt hardere saker enn Kiss og AC/DC.

testament lowPå kassetten sto det skriblet «Testament – The New Order» med blå kulepenn, men intet cover med sangtitler fulgte med. Når jeg kom hjem og trykket play var jeg solgt. Introen til første låt hørtes ut som et regntungt og tordenrallende besøk av mannen med ljåen, før det braket løs i et inferno av raske riff, tunge riff, groovy riff, gnistrende soloer, harde trommer og en illsint vokal som bjeffet chaos, destruction, death, abyss, og masse andre tøffe engelske gloser. Denne kassetten var så jævlig mørk og heavy, den var soundtracket til apokalypsen! Jeg satte raskt igang med å tegne cover til plata og gjette låttitler, og Testament sin mest kjente låt, «Disciples Of The Watch», var lenge kjent for meg som «The Circle Of The Watch». Ikke like skummelt, men nice try. Plata hadde og en instrumental som jeg bare kalte «Death». Til min store glede, når jeg senere fant vinylplata i butikken og var fullstendig overveldet av det dystre coveret, fant jeg ut at låta het «Musical Death (A Dirge).» Det får kalles pretty close.

testament new order

The only way to listen to trash: KASSETT MOTHERFUCKERS!

Kassetten ble spilt fullstendig i hjel, jeg bare elsket Testament. Når det kom til gitarriffing var de kun slått av Metallica sin «..and Justice For All». Etter hvert fant jeg ut at Testament kom fra Berkely, California og hadde en svær indianer på vokal som het Chuck Billy. Trommene ble traktert av Louie Clemente, bassen banket av Greg Christian, riffmesteren het Eric Petersen og mannen bak de nydelige soloene var Alex Skolnick. Sammen med mesteparten av Thrash-Metal bølgen i USA, kastet Testament den aller mest dystre og småokkulte staffasjen over bord når de i 1989 ga ut «Practice What You Preach». Nå var det slemme politikere i et korrupt samfunn med store miljøproblemer som sto i søkelyset, men låtene var like tøffe i mine ører. Riffene satt som et skudd, tyngden og drønnet i lydbildet var fremdeles på plass. På denne platen hadde de til og med en ballade, fantasifullt nok kalt «The Ballad», som jeg fremdeles holder høyere enn noen av Metallica sine.

Testament ca. 1988

Testament ca. 1988

I 1990 kom «Souls Of Black» ut, med et mer dempet og spinkelt lydbilde. Tittelsporet var en vorspiel-hit, men for meg var resten av plata rett og slett litt kjedelig. Litt mer krutt var det i lyden på «The Ritual» i 1992, men nå hadde tempoet sakket mye ned til jevn heavy metal og låtene begynte å bli i overkant melodiøse. Thrash-metalen hadde som kjent bukket under for grungen fra Seattle, og alle banda i båsen prøvde å gjøre seg mer tilgjengelig, med Metallica som den store svikeren på «The Black Album». Sistnevnte var vel den eneste som kom fra det med suksess.

Alex Skolnick slutta i Testament og begynte med JAZZ! Fysjom.

Alex Skolnick slutta i Testament og begynte med JAZZ! Fysjom.

Så, for 21 år siden hadde jeg ingen store forventninger til Testament når jeg hørte de skulle slippe ny plate. Alex Skolnick hadde forlatt bandet i krangel om hvor melodiøs bandet skulle bli. Han ville myke opp bandet enda mer, men Chuck, Eric og Greg strittet imot. Louie Clemente var visst gått lei av trommestikkene fullstendig og forsvant ut døra med Skolnick. «Alex is out!? Great, now we can do what we always wanted» sa Eric Peterson i et intervju med Metal Hammer rett etterpå.

I 1994 kom Testament friskmeldt tilbake med James Murphy på gitar og John Tempesta på trommer. Tempesta hadde pisket skinn for trash-metal bandet Exodus før, så tempo og teknikk var på plass, mens Murphy kom snikende inn bakdøra fra death-metal banda Death og Obituary.  Disse to må ha dynket Testament glørne full i bensin, for når jeg satte på «Low» første gang, smalt det veggimellom! Fy flate for et trøkk! Bare de tre første låtene er nesten verdt hele plata! «Low, Legions (In Hiding)» og «Hail Mary» svinger så voldsomt med driv at en blir nesten sjøsjuk. Murphy hadde tydeligvis med seg et arsenal av feite riff inn i studio, for så friskt, lekent og befriende var det lenge siden jeg hadde hørt dem. Tempesta sine trommer spretter og hamrer rundt så teknisk deilig at forgjenger Clementes etterhvert trauste tromming ikke kan måle seg. Bassist Greg Christian får og vise sine glitrende skills på instrumentalen «Urotsukidōji». Chuck Billy har tydeligvis lånt et øre til Murphys death-metal, for her brøler og growler han som aldri før, og det kler den dype stemmen perfekt. Tekstmessig går Testament i vant bane med drit og møkk i hjertet av mennesker og institusjoner med for mye makt. I låta “P.C” er Billy virkelig forbanna:

“And what about the CIA
What the fuck is their real job anyway
Starting civil wars in Third World countries
Importing heroin from the far east
Talk about cocaine, neither kept away
From the youths of today…”

Ingen nåde her i gården. Samme kan vel sies om lydproduksjonen til Garth «GGGarth» Richardson. En skulle tro et band som Testament ville styre unna mannen som sto bak spakene til forhatte Nickelbacks debut, men på «Low» er alt riktig, 90 talls metallyd på sitt suverent beste.

Ja, det er til å gråte av! Anthrax-vokalist Joey Belladonna

Ja, det er til å gråte av! Anthrax-vokalist Joey Belladonna

Jeg vil påstå at kun to låter kunne vært utelatt på denne platen, resten er rent gull. Siste låta, instrumentalen «Last Call» er direkte kjedelig, og balladen «Trail Of Tears» er den svakeste klinelåta de har laget i mine ører. Tekstmessig tar Chuck Billy her for seg sine forfedres tragiske skjebne, men sjangerbrødrene i bandet Anthrax sin «Cry For The Indians» er betraktelig mer vellykket. Men!!.. Anthrax skulle LETT vært dumpet til fordel for Testament i «The Big Four» klubben med Metallica, Megadeth og Slayer, bare for å ha det klinkende klart!!

Dessverre gjorde ikke «Low» mye for Testament i 1994. Fansen var tydeligvis lei gamle treskehunder fra 80 tallet med nye triks, selv om to viktige metalutgivelser dette året ikke var så veeldig oppfinnsom i forhold, ihvertfall ikke en. Machine Head fra Oakland, California, slapp sin debut «Burn My Eyes» samme år til stormende jubel over hele verden. Frontmann Rob Flynn kom fra akkurat samme scenen som Testament, der han tidligere var gitarist i thrash-metal-banda Vio-lence og Forbidden. I lille Ålesund husker jeg at alle elsket dette bandet og denne platen, mens jeg mente de hadde stjelt alt som var tøft fra Testament, kastet på noen overtoner og skrek mer om volden i gata. Ingen jubel her i gården, altså.

Den andre utgivelsen het «Far Beyond Driven» og ble sluppet av en gjeng cowboyer fra Texas. Den likte jeg veldig godt. Men det er en annen historie.

Utgitt: 30 september 1994

Innspilt: 1993-94 i A&M Studios, Hollywood, California og Studio D, Sausalito, California

Produsent: GGGarth, Testament

Label: Atlantic 1994, Burnt Offerings Inc. 1995, Megaforce 1995