21 DRITBRA PLATER SOM KOM FOR 21 ÅR SIDEN, NR. 3:

SUEDE – DOG MAN STAR

Av Sjur Aaserud

Suede dog man starJeg skal ikke skryte på meg å ha vært Suede– fan allerede på barneskolen, men det musikksmakformgivende musikkmagasinet BEATs panegyriske omtale av Coming Up fra 1996 fikk meg til bygge opp veldige forventinger til albumet. Sommeren 1996 hadde også Roxsrevyen spilt drypp fra albumet med låter som tilslutt endte opp på singlen til Trash: ”Europe is our playground” og ”Another no one”. Begge ballader så fylt til randen av Brett Andersons heroin-sensuelle patos at det i seg selv kunne støte bort noen. Så med Coming up kom alle hittene vi i dag kjenner så altfor godt; ”Thrash”, ”Beatifull Ones”, ”She” etc. Alle med soleklar forankring i Bowie og Roxy Music uten at vi snakker direkte kopier. En plutselig frigjørende tanke slo meg, for å ha Kjell Askildsen-referansen på plass, hva med diskografien til dette bandet? Hva hadde de gjort før?

suede-dog-man-star-102~_v-img__16__9__xl_-d31c35f8186ebeb80b0cd843a7c267a0e0c81647

Problemstillingene fikk meg sporenstreks innom Akers Mic i Øvre Storgate i Drammen. Etter flere gjennomlyttinger blir det klart hvem som er pater familias i denne sammenheng. Mens debuten Suede innehar mange fengende låter, er Dog Man Star (tittel etter en kunstfilm med Stan Brakhage) det mest intrikate, melankolske og utilgjengelige de noensinne har gjort. Derav har den noe ufortjent blitt litt bortgjemt. Den litt nakne industrielle sounden på åpningslåten ”Introducing the band” var nok ikke helt det fansen forventet, men viser samtidig et befriende kompromissløst band som nekter å spille safe. Det tar imidlertid ikke lang tid før Anderson i samspill med gitarist Bernard Butler kommer med ultrafengende refrenger i ”Heroine”.

brett andersonUmiskjennelig Suede. Noe av det mest lekre de har gjort, og det sier ikke så rent lite, ”The wild ones” taler egentlig best for seg i lyd, men her er elementene knyttet ned til basisen: riff hugd i perleremser, Anderson såpass høy (underforstått enten syre eller heroin) at han skrur falsetten opp til det himmelske, og et stødig band som lar individualistene ta plass. Forståelig nok ble også dette Butlers siste album. Det som visstnok skal ha vært et umulig arbeidsklima i og med at Butler var altfor egenrådig måtte opphøre. Etter dette fikk Suede inn en regelrett Butler-kopist i positiv forstand. Richard Oakes var rett og slett en fan som kunne alle riffene og var lett ”å spille inn” i fasen frem mot Coming up. Merkelig nok fungerer motsatsene Butler og Anderson godt på plate. Butlers nådegave av riffinnfall og Andersons rusbefengte poetiske vokalprestasjoner er Dog Man Star. Anderson har påpekt i intervjuer i etterkant at han var svært inspirert av poeten William Blake og hans translignende arbeidsmetoder. Han har også vedkjent at mye av ubevisstheten hans snakker i Dog Man Star.

”Black an blue” er en dvelende, vakker sang. Kanskje albumet mest nedstrippede, men falsettoene til Anderson er skjøre og mektige i sin særegenhet. ”New generation” gir i alle fall fansen sitt. Ved siden av å ha allsangkvaliteter, så har den en oppbygning bare genier får til. Den har alt. Et 90-talls svar på ”Rebel, Rebel”? Jevnt over er Dog Man Star mye. Du finner litt Scott Walker, Jacques Brel, Lou Reed og nevnte David Bowie. Det ble snakket om en ny britpop- bølge på midten av 90- tallet. Oasis og Blur plasket bare litt i andedammen med What`s the story morning glory og Parklife. Tidevannsbølgen Dog Man Star var så langt mer givende i sin klaustrofobiske og selvhatende flod av musikalsk kommunikasjon.

Utgitt: 10. oktober 1994

Innspilt: Master Rock Studios

Produsenter: Ed Buller

Label: Nude Records

DEL 1 kan du lese HER!

DEL 2 kan du lese HER!