21 DRITBRA PLATER SOM KOM FOR 21 ÅR SIDEN, NR. 5: MOTORPSYCHO – TIMOTHY’S MONSTER

Av Sjur Aaserud

Motorpsycho-Timothy's_Monster_(album_cover)

Jeg kan fortsatt huske gåsehudreaksjonen på ”Wearing yr smell”- singelen en høstdag i Drammen i 1994. For de av oss som levde på et ganske så strikt budsjett så var 60 kroner for en singel en gjennomtenkt investering. Fetter hadde spilt ”Demon Box” for meg jula før og jeg hadde Motorpsycho tatovert i minnet, etter det følsomme gitararbeidet til Snah ebber ut og Bent Sæther, til en forskjell, ikke brøler ut, men på en særs mysig måte konstaterer temaet i låta: ”Took my hand in yours, fed me lies and lock the door”. Kjærlighetssorg. Dette ble heller starten på et kjærlighetsforhold til et album og et band som bare har fortsatt å gjøre kjærlighet om til musikk i 25 år. Fordi dette var svære greier. Verden ble nok aldri helt den samme, og selv om jeg ikke var på sporet av å få bullring og dreads så slet jeg ut ullgenserne mine til de var under standarden til platanarkisene. Jeg begynte å gå med Dr. Martins, samt risse inn Motorpsycho-logoen og skrive ”You got to hang on to the trip your on” i alle kladdebøkene mine på barneskolen.

motorpsycho-logo-1

Det var ikke mange dobbeltalbum av norske artister i 1994 og det er vel ikke dusinvare i 2015 heller. ”Demon box” hadde vært et overskuddslager av høyoktan rock og klaustrofobisk lydmanipulasjon, mens ”Timothy`s monster” tok det ned et par hakk og sparket døren på vidt gap. Nå var de på nytt plateselskap og bråmodne i sin spilleglede. Bare coverarten var i seg selv nok å dvele ved. Sambygdingen Kim Hiortøys barnslige tegninger på et collage av matpapir og teip er ikoniske i min verden.

motorpsycho_timothys_monster1_grandeNår det gjelder å beskrive selve uttrykket, så ligger det en god del utfordringer i å legemliggjøre ved hjel av ord det tidvis så majestetiske låtmaterialet. Elvis Costello, en klok mann, har påpekt at det å beskrive musikk er som å danse til arkitektur. Altså like vanskelig som å onanere uten hender eller ta oppvasken uten vann.

Men en kjapp gjennomgang av de nesten 100 minutter med vellyd: ”Feel” er en rolig åpner med kassegitar og fløyte. Koselig, og et unikum å lære seg på kassegitar selv hvis du ønsker deg dame på folkehøyskole. Så durer vi over i ”Trapdoor” med tidsriktig lofi-feel over lyden. Passe grøtete, rotete, men svært passende. Hiten på albumet ”Leave it like that” er langt mer fint skrudd og trekker frem et av Motorpsychos store kvalitetstrekk; riffene og gitararbeidet til Hans Magnus Ryan, selvfølgelig holdt oppe av et godt låtskriverarbeid og både stødig bass- og perkusjonsgange. Den lekne ”A shrug and a fistful” er vanskelig å bli klok på, når Sæter grynter: ”Don`t fuck med all over again” er uskylden brutt. Allikevel en morsom sak som bruker dårlig lyd og kornete og utydelige overganger som sin styrke. Resten av Timothy`s Monster er med fare for å bli platt og banal; en sann nytelse. Fra ”Kill some day” til ”The Golden core” ebber ut har jeg ikke samvittighet til å tenke på hvor mye jeg har hørt på disse låtene. ”Kill some day” vitner om et band som kan bruke studioet på sin egen kompromissløse måte og en sensitiv gitarist som formidler kjærlighet via strenger. På ”On my pillow” får Snah selv slippe til som vokalist og kan lettest beskrives som en koselig og sløy sang om å sove hele dagen. Perfekt for slackergenerasjonen. Ikke så veldig langt fra noen Dinosaur jr. kunne funnet på å lag på den tiden. ”Beautiful Sister” er en grovkornet og allsang vennlig sak . Her slipper Lars Lien til på tangentene og gjør dette til en forseggjort affære. Ellers er det bare å bruke store ord om de forseggjorte andre høydepunktene på dette albumet. Når jeg tenker meg om er hver spor et høydepunkt minus ”Grindcore” som bryter opp harmonien litt på andre skiva.

motorpsycho-timothys-monster_grande

Når det gjelder troikaen: ”Giftland”, ”The Wheel” og ”The Golden Core”, så er klisjéer som monumental, majestetisk, magisk, nydelig og unikt helt på sin plass, men ikke dekkende. Det kan bare høres for å forstås. Ord strekker ikke helt til. Det er selvfølgelig fristende å prøve å beskrive Sæters vokalharmonier sammen med Anneli Drecker på ”The Golde Core”, bruk av mellotron på ”The Giftland” eller gitarstrukturen til Snah på ”The Wheel”, men da tar jeg meg selv i prøve å danse til arkitektur. Jeg har dansa nok nå. Det er bare å takke disse trønderne og han ene nordlendingen for å ha vært der og inspirert og blitt et lydspor til et liv som helt sikkert hadde vært fattigere uten. Det føltes helt riktig å stå på ei slette en sommerdag/kveld i Oslo og høre albumet i sin helhet i 2010. Og det uanmeldte fyrverkeriet som fikk ”The golden core” enda mer golden. Man smeltet liksom litt inn i tid og rom. På sitt beste så gjør Motorpsychosen nettopp det.

Utgitt: 6. august 1994

Innspilt: Brygga Studio

Produsenter: Deathprod, Motorpsycho

Label: EMI Norsk AS