21 dritbra plater som kom for 21 år siden: Jokke & Valentinerne – Alt Kan Repeteres

21 DRITBRA PLATER SOM KOM FOR 21 ÅR SIDEN, NR. 2:

JOKKE & VALENTINERNE – ALT KAN REPETERES

Av Bjarte Malum

1994. CDen var på full vei inn på markedet og danket etter hvert ut både vinylen og kassetten, Jokke & Valentinerne hadde vunnet Spellemannsprisen for «Frelst» (1991) og karrieren til trioen hadde nådd sitt foreløpige høydepunkt.

Jokke_&_Valentinerne_-_Alt_Kan_Repeteres

Cover: Christopher Nielsen

Fjerdeplaten ble fulgt opp med et lite spark innover og et nikk til debutplaten som het «Alt Kan Repareres». Man kan si mye om Joachim Nielsens utenom-musikalske aktiviteter, men på «Alt Kan Repeteres» var han virkelig i sitt ess. Helt fra den friske starten med «Det Blåser Hardt på Toppene» og «Oldiser» skjønner man at dette er starten på en kanonplate. Og så den trommelyden da! Kompakt og akkurat passe langt fremme i det velproduserte lydbildet. Mmmm, deilig!

Det blåser hardt på toppene
Særlig etter de siste floppene
Penga du hadde blitt så vant til
Plutselig så bare forsvant de
Du skylder fortsatt masse spenn
Men beløpet er litt, litt større enn
I de gode gamle dager
Da du kunne betale dem igjen

Jokke & Valentinerne hadde sitt utspring fra blues, rock ‘n’ roll og punk, og på sisteplaten drar de virkelig frem hele repetoaret. På «Invitert» får vi gitararbeid av en annen klasse, selvfølgelig kombinert med Nielsens elegante lyrikk om egne feiltrinn (Han sa «er du det svinet som knuste det speilet i gangen» / Jeg sa «ja det var meg, og jeg lover å betale») og andres selvsentrerte uovertreffelighet (Flere kom til med brødmat i kjeften / Merkelig opplagt og klart engasjert). Åh, så gjenkjennbart og på kornet! Du bare ser Jokke ligger der med det ene øyebrynet hevet og de skarpe kommentarene på tungespissen, uten at han får det ut før på papiret i etterkant.

1457921

Jokke & Petter mottar Spellemannsprisen

 

«Invitert» blir i sin tur avløst av «Ta Meg Med», med trommis May Irene Aasen på vokal som synger nydelig, vakkert og akkurat innenfor om det å ville bare stikke avgårde. Det slår meg her at noe av suksessen til denne trioen nok skyldtes at de henvendte seg til begge kjønn i større og større grad med årene etterhvert som rock nok ble mer og mer allment akseptert og bandet ble litt rundere i de musikalske kantene. Dette er

jokke7bakeksemplifisert blant annet med den myke, rolige «Ta Meg Med» samt den påfølgende
«Er Du Helt Sikker», der riks-alkisen oser ut sin kjærlighetssorg i kombinasjon med briljant gitarteknikk og en sviske av et komp.

På den mer rockete «Mine Klamme Hender» beveger vår venn frontfiguren seg nesten ned i vibrato-land, godt hjulpet av effekt-pålegg fra knottetrykker Eystein Hopland (co-mikser og co-produsent), mens vi på «Jeg Er Redd» igjen får hans innerste frykter og nevroser frem i lyset, frembragt på en alldeles nydelig måte:

For en artig fyr
For en morsom humor
Man kan alltids håpe at den føflekken er en tumor
For en herlig gjeng
For et lystig lag
For en herlig by og for en gjennomført jævlig dag

For all del; Jokke var briljant, ja nærmest genial, men han var ikke like bra i sine andre konstellasjoner, noe de stadige gjenforeningene med Valentinerne kunne tyde på. Både May Irene Aasen og Petter Pogo (bass) var med på produksjonen av denne pålen i norsk rocks musikkhistorie og på «Trall» trer endelig nordlendingen med en fortid i bl.a. Hjertesvikt A/S frem og erklærer at det ikke bare var Nielsen som hadde det litt trøblete til tider. Igjen viser bandet en helt ny, rockete side av seg selv med et komp som driver helt villt bra og en gitar som flørter med en eller annen sjanger jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Og godsakene bare fortsetter å dryppe utover «Annie» og «Feil Igjen» før «Hyttetur» gir et glimt av positivitet i en ellers så kjip lyrisk hverdag. Og når du så gjerne trodde at trioen ikke hadde mer å by på, smeller de til med tittelkuttet som et ekko fra ditto på debuten, bare så utrolig mye bedre. Avslutningssporet viser kanskje tydeligst den progresjonen bandet hadde hatt siden førsteplaten 8 år tidligere, både fordi den er stødigere enn sin låt-fetter «Alt Kan Repareres», men også fordi den åpner opp flere musikalske dører.

images

Jeg skal absolutt ikke slå meg på brystet å si at jeg hadde et sterkt forhold til denne platen da den kom ut i fireognitti. Faktisk hadde jeg ikke peiling på at den eksisterte en gang. Jeg ble anbefalt Jokke & Valentinerne et par år etterpå og hevet såvidt et øyebryn når Dagsrevyen meldte at Joachim Nielsen var død. Jeg var mer opptatt av å finne den «ekte» punken og plasserte nok Jokke & Valentinerne i en slags «kjedelig norsk rock»-kategori, og det jeg oppfattet som useriøse og dårlig tegnede covre hjalp nok ikke på saken.

Så feil kan man ta! For så, etter et par år, kolliderte Jokkes univers med mitt eget for fullt. Og for et treff! «Alt Kan Repeteres» var noe av det første jeg sjekket ut – for den hadde de på CD-biblioteket i Grieghallen – og fallt for øyeblikkelig. Jeg husker jeg følte meg som i et musikalsk vakuum da jeg startet «Aggresso! Punkrock Radio» i 2001 og det var vel omtrent da Jokke kom inn i livet mitt. Det var noe med den rå ærligheten og direkteheten i tekstene kombinert med det vannvittig deilige lydbildet som vant meg over. De lånte mye fra punken og kombinerte det skamløst med blues, rock, pop og gud vet hva, men det var i alle fall det jeg trengte.

CoL2IAifxB2d0MCtMk41xwMRkZ1fd3mVTpJETmpgpCVg

Petter Pogo og Jokke sjarmerer publikum i senk. Fra videoen til «Alt Kan Repeteres».

 

Ved ny gjennomlytting ti år seinere biter jeg merke i at det er et voldsomt spenn og en variasjon i låtmaterialet. I tillegg står hver låt meget stødig på egne bein. En perfekt kombo med andre ord. «Alt Kan Repeteres» er en helstøpt rockeplate som egentlig ikke står tilbake for noen andre norske rockeplater. Den er et forsiktig men likevel et riktig evolusjonsmessig skritt videre for et band som kanskje ga seg når tiden var inne; nemlig når de var på topp.

Det blåser hardt på toppene
Ååå, det du hadde av talent
Er stort sett drekki bort og glemt
Fra nå av blir det nedover bakke
Du har bare deg sjøl å takke

Utgitt: 7. februar 1994

Innspilt: Endless Sound

Produsenter: Eystein Hopland og Jokke & Valentinerne

Label: Sonet/Polygram

DEL 1 kan du lese HER!

2 Kommentarer

  1. Hælvette så jeg savner Jokke.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2017 Ruzt.no

Theme by Anders NorenUp ↑